Her en nyyydelig solskinnsdag med tørr asfalt under nyinnkjøpt Bridgestone-gummi på en sportslig innstilt Ducati ST2, tok jeg en runde på de indre, smale veien i Vestfold. Gleden var stor og humøret strålende på den murrende v-twinmaskinen med godlyd ut fra to karbonfibrerte eksospotter uten overdrevent mye støydemping. Hvor mye bedre kan det bli? Plutselig oppdaget jeg noen svarte klatter i veien som lignet på etterlatenskaper etter en hest, eller kanskje enda mer ei ku. Det er da ikke mulig tenkte jeg. Dyret kan da ikke bæsje så svart?! Må da ha spist alt for mye jern. Det var ikke bæsj! Det var asfalt! Det var ikke ei ku heller, men det var Statens Veivesen som hadde vært der! De hadde lagt fra seg noen klatter, en her og en der uten nevneverdig struktur og mening og uten noen form for logikk. Det kan jo tenkes at det var meningen at det skulle være utbedring av vinterens herjinger med veiens beskaffenhet, men det kan da ikke være det heller. De klattene lagde større humper enn de fordypningene de muligens var tenkt til å utjevne. Så, dette skjønner jeg ikke. Det bodde folk langs veien også. Pliktoppfyllende bønder og andre som i årevis har betalt sine skatter og avgifter i form av moms, skatt, veiavgift, engangsavgift, reg-avgift, bensinavgift, dieselavgift, bompenger,
tv-lisens og arveavgift. Og så kommer veivesenet og slipper asfaltklatter på veiene deres! Det er da ingen mening i dette! "Og dere bare finner dere i det," som vår tyske venninde i avdelingen utbrøt da hun så på norsk "veivedlikehold," og sammenlignet det med det gamle DDR der hun vokste opp. Der "reparerte" de veier på den måten en gang i tiden.
Ok. Vi skal jo ikke klage og fokusere på det negative. Vi har det jo så godt. Det kan da hende at dette tross alt er positivt for miljøet. Hvis det fører til at folk kjører mindre bil og heller kanskje tar toget, er det nok verd det. Da får det ikke hjelpe at det ikke går noe tog akkurat der. Så det så.