"Takk for at du kom," eller "takk for besøket" er hilsener vi gjerne gir til venner eller familie som har vært innom på kortere eller lengre besøk i hjemmet vårt. "Ingen ting å takke for.." var en heller underlig tilbakemelding som var ganske vanlig der jeg vokste opp i Trøndelag. Eller enda verre, den som har vært på besøk sier; "Takk for meg..." og det besvares med "ingen ting å takke for..." Kanskje et underlig utslag av falsk beskjedenhet eller jantelov. Ikke vet jeg. Det jeg vet av egne erfaringer i det siste, er at jeg flere ganger har hatt veldig god grunn til å si; "Takk for at du kom." En sak er 14 dager sykehusopphold. Det ville blitt enda mer uutholdelig dersom ingen kom innom på besøk. Ensomheten var innimellom knugende, og å få brutt opp en monoton hverdag med et kjærkomment besøk, da var "takk for at du kom," veldig fra hjertet. Det skal heller ikke legges skjul på at besøkene fra min kjære ga ekstra grunn til takknemlighet, og også en sterkere tomhetsfølelse når besøket var over. Det samme med barn og barnebarn. Vi får ofte besøk i hjemmet vårt, mennesker som gjør at vi sitter igjen med en takknemlighet for at de kom. De hadde med seg noe av vennlighet, kjærlighet, glede og ikke minst; et ønske om å være sammen med nettopp oss, som gjorde det lett å si et helhjertet: "Takk for at du/dere kom, og velkommen igjen," når de dro! Vi begynner nesten umiddelbart å glede oss til neste gang vi får slikt besøk.
Jeg er veldig klar for julefeiring, og jeg gleder meg vilt. Alle barna kommer hjem med svigerbarn, og i tillegg blir vi beæret med besøk av 3 barnebarn i løpet av jula. Jeg vet at de vil legge igjen et savn når de drar, og jeg kommer med en gang til å glede meg til neste gang. Det andre som er minst like stort for meg, er feiringen av Han som kom for 2000 år siden, og som jeg også har forventning om skal komme tilbake en dag, "Jesus; Takk for at du kom!" Jeg er så glad for at du kom, selv om det er veldig lenge siden. Hvis du ikke hadde kommet, ville jeg vært overlatt til meg selv, og henvist til mine egne anstrengelser for å tilfredsstille en krevende og hellig Gud. For noen dager siden ble jeg og Sigrun spurt om vi var religiøse. Vi svarte kategorisk NEI, noe som gjorde han som spurte litt forvirret. "Ja, men jeg trodde da at dere hadde litt interesse i den retning...." Jo da, vi har interesse i den retning, men å være religiøs, betyr for meg å gjøre øvelser og leve på en spesiell måte for å "nå opp til" Gud, eller forsøke å blidgjøre ham så godt som mulig, og ut fra det håpe deg beste. For meg handler det om noe helt annet, nemlig Han som nådde ned til meg. Jesus, jeg er så glad for at du kom!!! ... ned til meg, helt ned! Hadde ikke han kommet, ville jeg vært nødt til å svare selv for mine synder, eller forsøke å leve syndfritt. Det har jeg så langt opplevd å lykkes dårlig med. Jesus kom og han ble dømt for, og betalte straffen for mine synder. Det gjør at jeg hver dag kan ha fellesskap med Gud, noe han har skapt meg til, og alltid ment for meg. Jeg er ikke veldig religiøs, men jeg har en veldig sterk relasjon til han som kom, og etterlot seg et levende håp, den Hellige Ånds nærvær hver dag, og en sterk forventning om at han en dag skal komme igjen. Velkommen da også!
