"Tiden leger ingen synd"

Setningen ble uttalt på et kurs i veileding og sjelesorg som jeg deltok på for en del år siden. Sår leges og minsker i smerte med årene. Bevisstheten om synd svekkes også med årene, men har en lei tendens til å vekkes til live igjen dersom den ikke får den rette behandlingen.Det eneste effektive botemiddelet for synd, er tilgivelse! Enten det gjelder synd du selv har gjort mot andre mennesker, andre mennesker har syndet mot deg, eller det er synd imot Gud. Har du syndet mot noen, så blir det ikke borte dersom du ikke ber om tilgivelse. Har noen syndet mot deg, så er tilgivelse det som gir legedom. Har noen syndet mot deg, og ikke ber om tilgivelse, så er det at du tilgir likevel veien til legedom. Den du ikke tilgir har makt over deg! Du ender opp som et bittert menneske. I forholdet til Gud; Den eneste redningen du har er at han tilgir deg dine synder. Jeg klarer ikke hverken å tilgi eller be om tilgivelse, sier du kanskje. Det gjør for vondt. Nei vel, men vil du, så vil Gud hjelpe deg uansett hvor vondt du føler det. Det starter med å ville, følelsene kommer etter.
Jeg hørte for en del år tilbake et offentlig vitnesbyrd fra ei kvinne som hadde blitt misbrukt av sin onkel. Han hadde ødelagt det meste av livet hennes. Allikevel kom hun til et punkt der hun innså at tilgivelse var eneste veien til frihet for henne. Hun begynte med å uttale det med ord sammen med terapeuten sin. Deretter virkeliggjorde Gud etterhvert også tilgivelsen i hennes følelser, slik at hun til slutt stod fram som et fritt menneske, i stand til å be for sin onkel og synes synd på han som fortsatt var fullstendig bundet i sine laster. Hun gikk gjennom en tøff rettssak. Å tilgi er ikke det samme som å unnskylde! Det har ikke vært noen enkel vei, men alternativet for henne ville vært bitterhetens fengsel. Å ikke tilgi føles som en måte å få hevn på. "NN fortjener ikke å bli tilgitt." Å tilgi er å overlate mennesker i Guds hender, og dersom de som har gjort deg vondt ikke omvender seg, er det mye verre enn å havne i dine hender. Les Matt. 18.21-35 og Rom 12, 19