Frihet til å mene....

Det finnes noen likhetstrekk i engasjement mellom enkelte diskusjonstemaer i landet vårt. Det er enkelte temaer som setter følelser mer i kok enn andre. Noen ganger blir jeg forundret over diskusjoner som pågår i et land der humanisme og toleranse er hevet til nesten religiøse nivåer. Jeg har hele tiden trodd at toleranse betyr å akseptere at andre enn mine egne meninger bringes til torgs, og faktisk fortjener "livets rett..."
Det er spesielt to temaer som bringer følelser så pass klart fram på en måte som gjør at bare ett syn tolereres. Man blir fristet til å tro at det ligger noe åndelig bak. Det gjelder i saker som angår homofil samlivsrett, og synet på konflikten i Midt-Østen. Er du en av de som mener ekteskap mellom mann og kvinne er det eneste som kvalifiserer til å kalles ekteskap, og en Gudgitt ramme til oppdragelse av barn, kan du risikere å få så sterke følelsesutbrudd mot deg at det kan være fristende å heller tie stille. Da er du en intolerant, diskriminerende skittstøvel på linje med apartheidfolka i Sør-Afrika, eller verre. Det at du har det synet ut fra et ståsted i forhold til Guds Ord der du velger å frykte Gud mer enn mennesker, blir ikke tillagt betydning, og heller ikke det faktum at du og jeg bor i et land med religionsfrihet-og meningsfrihet ut fra politisk, religiøst og idealistisk ståsted.
Det samme gjelder konflikten i Midt-Østen. Er du en av dem som mener noe til fordel for Israel, eller har et mer nyansert syn på saken enn venstreradikalerne i sosialistiske Norge, da kan det hende du får svi, i beste fall bare verbalt. Hvis du skulle være så uheldig å nevne at mediedekningen i Norge ikke skiller seg vesentlig fra det som sies i Iran og Syria, og at mennesker som kommer til Norge fra andre europeiske land tror de hører om en annen krig når de hører norske medier, det er nesten farlig å nevne. Er du en av dem som mener noe annet enn visse ledere i dette landet har opplest og vedtatt skal menes, så kan du få det ganske hett... Lykke til!