Streetfighter; Den ultimate MC!?

En overskrift som sikkert noen vil diskutere, men siden dette er en personlig blogg, tar jeg meg den friheten å komme med den ublyge uttalelsen. For meg ble denne dagen en opplevelse av det mer heftige slaget. Andreas, Line og jeg (sønn og svigerdatter) monterte oss på hhv ST2 og S2R og satte kursen mot Løvaas Motor i Holmestrand. Avtalen var at vi skulle få låne med oss Streetfighteren til Ducati som både jeg og sønnen har hatt som mål å prøvekjøre denne sesongen.
Sykkelen stod klar, og for de litt lokalkjente vil kjøreruten Holmestrand, Sande, Hanekleiva, over til Hof og videre til Eidsfoss fremkalle smilet. Andreas var først ute i salen på "Fighteren," og etter å ha studert hvordan han mer og mer fremkalte lave nedlegg i kurvene over "Kleiva" kjente jeg at forventningen steg til rollene skulle byttes om. Og når rakstrekka mot Eidsfoss ble innledet med et langt og elegant framhjulsløft, da kunne jeg knapt vente...Noen tekniske godbiter: Tørrvekt 169 kg, L-twin med 155 sanne HK på bakhjulet, (Ducati preier ikke skryte på seg noen ekstra HK her, som enkelte produsenter fra lenger øst har en tendens til å gjøre...) 115 nm og radialmontert Brembo monoblokk-bremser. 2x330 mm bremseskiver foran, osv. Lista kunne vært gjort lengre, men det er kjøreopplevelsen som sitter igjen. "Dette er det desidert råeste jeg noen gang har kjørt," ble det ropt ut fra sønnen før han fikk av seg hjelmen. "Motor, bremser, chassie, alt stemmer. Bare helt rått... Denne setter en ny målestokk på åssen en sykkel skal være..."
Så var det min tur, litt smånervøs i starten, litt tøffere etter hvert og snart til skikkelig pådrag i 1. og 2. Framhjulet lar seg simpelthen holde nede mot asfalten, og trøkket er så voldsomt helt fra bunn at her er det bare å forankre seg totalt i sykkelen og klipe godt rundt styret. Kraften er kolossal, og ved første nedbremsing fikk jeg en ny overraskelse, Hjææælp (!) for noen bremser. Med denne kunne jeg løfte bakhjulet bare med langfingeren på bremsehendelen!
Så svingene over Hanekleiva. Nylagt asfalt i fjor, og med tørr vei og sol fra klar himmel, konkluderte jeg med at det kan ikke bli morsommere enn dette. Sving etter sving ble forsert med en stabilitet og smidighet som bare må oppleves. Og DE bremsene... Motordraget ut av sving og forberedelse til neste, alt bare er der og funker. Til og med på motorvei var den trivelig. Naken og rå, men helt grei i Norsk motorveihastighet. Denne skulle jeg helt greit ha klart å kjøre langtur med, men med en prislapp på godt over 200 000,- får det så langt bare bli med drømmen,men fòr en drøm... Jeg ville helst ikke våkne...

Vest til velsignelse eller besvær?

Holy Ridersvesten har de fleste ett eller annet forhold til. Noen synes den er "harry," andre bruker den kun i tilknytning til aktiviteter i Holy Riders, mens noen har den hengende på, stadig.Sist helg (3.-5.juli) reiste jeg med fly og leiebil til "Turn or Burn," Holy Riders Tysklands treff og 10-årsjubileum. Det var over 30 grader i været, og snakk om minimalt med klær innenfor anstendighetens grenser. "Skal jeg ha på vesten eller pakke den ned?" "Nei, du må ha den på," sier fruen. "Det er jo uniformen din." "Ok da, men det blir varmt!"
Sikkerhetskontroll på Torp; Av med vesten, fram med pc'en, og alt i korga som skal gjennomlyses. Handbagasjen gikk i gjennom, og jeg kom gjennom uten pip i "porten." På andre siden blir jeg kalt inn i et siderom, og bedt om å ta med kofferten. Jeg tar på meg vesten, og i det jeg kommer inn bak avlukket, ser securitassen på meg, smiler skjevt og sier; "Jasså, Holy Riders ja, og president også..." Jeg har på ei Harley-t-skjorte, så han begynner med en gang å snakke sykkel. Han har også Harley, må vite, og selv om jeg må innrømme at min V-twin er en Ducati, så går praten riktig så lystig. Kofferten er glemt, og han har allverdens tid, og spør masse om hva vi holder på med i klubben... "Kanskje vi får ta en titt denne kofferten likevel da," sier han etterhvert, nesten litt blyg. "Ja værsågod," sier jeg... "jeg har ikke mye å skjule." Han åpner og tar fram min gamle predikantbibel fra 1978 som ligger øverst, innhyllet i brunt saueskinn fra Gudbrandsdalen, og jeg sier: "Skal du ta fra meg Bibelen min?" "Ja, det er faktisk den som er problemet," sier han og ler. "Sammen med strømadapter til pc'en, lader til mobil og ledninger til GPS'en, så dette på røntgen akkurat ut som en ganske massiv plastikkbombe!" Jeg fikk lukke kofferten, ble ønsket en behagelig reise av en svært hyggelig sekuritass, som klart signaliserte at han godt kunne tenkt seg å prate mer...
Vel framme i Bremen var det tid for å finne Hertz og leiebil. Det var et par hundre meter å gå, så jeg strena (tror det er trøndersk...) av gårde. Plutselig hører jeg en bak meg som kommer enda fortere opp på siden av meg, sier på norsk/tysk: "Jasså, presi Holy Riders, og leiebil???" Så ler han, og spør hvor jeg skal. Han skal i samme ærend, og trår støttende til som tolk når leiebilen skal avhentes. Fantastisk trivelig tysker, bosatt på Nøtterøy.
På hjemturen, og i påvente av ombordstigning i flyet, kommer jeg i prat med en mann fra Frankfurt som lurte på om jeg kunne holde et øye med kofferten hans mens han var på toalettet. Jeg har en mistanke om at han ikke ville spurt hvem som helst om det... Han også kommenterte vesten, og ville vite mer om klubben.
På flyet ble jeg sittende ved siden av en mann fra Venezuela. Han viste ikke mye interesse i starten, og jeg var veldig trøtt og hadde håpet på en aldri så liten lur, i den grad det er mulig i Ryanairs plastseter... Plutselig sier han på Engelsk: "Holy Riders? Is that a christian club?" Yes, it is..." og dermed var praten i gang, og jeg har en stående invitasjon til Venezuela og evt oppstart av Holy Riders der....
Hurra for VESTEN!

Pilegrimstreff, en fulltreffer!

Årets Pilegrimstreff er igjen historie. Det som vi ser fram imot med forventning gjennom hele den trøttende vinteren går så alt for fort. Denne gangen ble det ei hel uke på Kvam, med seminar fra mandag til torsdag, og treff fra torsdag til søndag.Jeg sitter igjen med masse takknemlighet etter alt det vi fikk være med på, fra fantastisk undervisning med Rene, lovsang og musikk fra Con-Dios og ikke minst; fellesskapet med venner både fra Norge og andre land. Mange mennesker var i sving, og med på å gjøre dette treffet til det det ble. Det så ut til at alt fungerte med det praktiske, og arbeidsoppgaver var dekt opp av mennesker som visste hva de skulle gjøre, og som gjorde det. Det ligger mye arbeid bak et slikt arrangement, og med treffsjef Kristin i spissen for mange gode medarbeidere, ble det en fulltreffer! Og så været da... 30 grader og skyfri himmel alle dager.
Etter dette arrangementet inkludert seminaret sitter jeg igjen med svært mange tanker, og det dukker stadig opp elementer fra undervisningen som jeg vet kommer til å bli nyttig framover. Vi er satt i dette arbeidet med en hensikt, som arbeidere for å utbre Guds Rike blant mennesker som kanskje ikke er så lett å få inn i kirke og bedehus. Vi har et budskap om Han som presenterte seg som verdens frelser, og dersom han ikke var en løgner, så er det nettopp det han er: Verdens frelser. Bibelen sier at det bare et ett navn mennesker kan komme til Gud gjennom, det er Jesus Kristus og det faktum at han ved sin død og oppstandelse åpnet veien til Gud. Derfor er det ekstra godt med tanke på at vi vet at mennesker ble frelst på dette treffet, lyttet til ordet og tok imot det med tro i hjertet. I tillegg vet vi at mange mennesker fikk et nytt møte med Gud og ble ordentlig berørt av det de opplevde. Takk til alle som deltok og gjorde dette treffet til det det ble.

Hurra for "Morsan."

Holy Riders er et åpent fellesskap. En av de som setter mest pris på dette fellesskapet, og som vi setter umåtelig pris på, er "morsan." Det er mora til Lasse Larsson fra Borlänge i Sverige. Hun har vært med på flere Pilegrimstreff og synes det er like trist hver gang å reise derfra. Hun er en uovervinnelig opptimist, humørspreder, glad i mennesker og Jesus på en måte som er svært smittsom. Hun stillte med sin rullator på stripa, sammen med de andre som skulle kjøre Street Legal på Dagali for noen år siden. Utrolig herlig dame.
Hadde alle 80-åringer hatt det humøret og fokuset som denne damen har, ville det vært en fryd å jobbe med gamle mennesker. Hun heter egentlig Cecilia Sigfridsdotter, og vi fikk anledning til å gjøre ekstra stas på henne på dette Pilegrimstreffet i anledning av at hun straks fyller 80. Vi gleder oss til å møte henne og alle våre venner neste år til ca samme tid. Hurra for "Morsan!"