Filippinene og ettertanker

De siste dagene på Filippinene ble som sagt preget av sykdom, og jeg er nå hjemme etter 2 uker langt sykehusopphold. Det er ikke til å unngå at det som ligger øverst i mitt hukommelseregister nå, er de siste dagene der det ble mer snakk om å holde ut dagene enn å oppleve ting. Men, alikevel dukker det opp gode minner, og det er godt å se tilbake på de spennende tingene jeg fikk oppleve før jeg ble sjuk.

Noe av det var å se det fantastiske som er blitt bygt opp på Core, Mindoro der Synnøve og Lasse Tretteteig er bestyrere.Vi fikk en omvisning av Noralv på stedet her, og jeg kan vanskelig uttrykke hvor imponert jeg er over å se hva det har blitt til siden starten i 2004. Noralv hadde en visjon om et treningssenter for ledere og unge misjonærer og det startet med en skråning full av kratt. Nå er det bibelskole, internat for 20-30 elever, sykestue, bibliotek, lager for nødhjelpspakker, boliger for mennesker som lever under harde forfølgelser og trenger å komme et sted å hvile og finne ny styrke mm. Alt sammen er fantastisk vakkert og arkitektonisk dekorert på et høyt nivå. Jeg bor i ett av husene for forfulgte kristne…(egentlig litt ironisk…) Synnøve og Lasse bor i nabohuset og vi har fantastisk utsikt over området fra begge husene. Her er det verken aircondition eller wifi, så disse rapportene kommer nå litt på etterskudd.¨

På treningssenteret er det elever fra Kina og Filippinene som har et misjonærkall og de blir trent til å gå videre med dette i bl.a. språk, bibelundervisning og masse praktiske gjøremål. En av klassene her ble faktisk trent på forhør ved lederne samarbeidet med politiet, og elevene ble tatt og satt i tøffe forhør. Elevene viste ikke at dette var en del av treningen, men trodde det var autentisk. Tøff opplæring med andre ord. Jeg fikk være med å undervise elevene de første dagene, ungdomsmøte i byen i nærheten og gudstjeneste på søndag formiddag. 

Bibelskolegjengen og oss besøkende.

Tilbake til hovedbasen i Kavite utenfor Manilla der Tone og Noralv Askeland driver arbeidet, var også en sterk opplevelse. Der er det bygd en fantastisk flott hovedbase med kontorer og mange soverom. Dessuten en svært godt utbygd klinikk med både fødestue og barnehjem. I disse områdene er det ikke uvanlig at de finner spedbarn som er "gjenglemt" på søppelfyllinger og andre steder. Flere at barna på barnehjemmet var funnet på den måten. De blir tatt hånd om og adoptert bort til gode familier. På fødestuen blir det tatt hånd om kvinner som ikke har råd til vanlige sykehus. Her får de hjelp til å føde under trygge omgivelser. Det var sterkt å se dette med egne øyne. Jeg har hørt og lest mange rapporter om hva som skjer der ute, men å se disse barna var veldig gripende.

Filippinene er vakkert!

Dette mangyan-evangelister som har fått motorsykler fra Holy Riders MC.
De er veldig takknemlige!

Denne jenta er klar for et nytt hjem. Hun er en av de heldige...

Til de som måtte vente

Det ble dessverre en litt brå slutt på blogg- innleggene som skulle fortsatt på Filippinene. Først ble det mangel på Internett, deretter ble jeg syk. Mandag 07.11 slo meg ut med feber, og tirsdag ble det oppkast. Det ble noen tøffe dager framover der det ble mer et spørsmål om å klare dagen, enn opplevelser på turen. Filippinene er et fantastisk land, men å bli liggende med tidvis over 39 i feber, var brutalt i den varmen. Jeg skal ikke trette noen med detaljer, men jeg kom meg i hvert fall fra Mindoro på onsdag, og torsdag morgen startet den 35 timer lange flyturen hjem. Det er nok de lengste 35 timene jeg har opplevd, og unner ingen å oppleve noe liknende. Hjemme i Oslo, ble jeg hentet av min kjære, kjørt til lege og deretter til sykehus. Her er jeg nå, på et isolat som skal visstnok åpnes i kveld. Da regnes jeg ikke som smittebærer lengre. Diagnosen er ikke trivelig, det er streptokokker i blodet, lungebetennelse og norovirus. Jeg håper alt kommer under kontroll snart, for dette er ikke noe blivende sted. Kommer sterkere tilbake med bilder og noe fra Filippinene, håper jeg.

Filippinene

Hei til alle dere som har fulgt med paa denne turen via denne bloggen; Jeg er naa paa Mindoro, Filippinene og har det veldig bra. Det er desverre svaert daarlig utbygd internett her, saa jeg faar ikke fulgt opp med bilder og reportasjer fra turen foer tidligst onsdag naeste uke.

Er naa innom en internettkafe, men den ligge er ganske lang kjoeretur fra der vi bor. Opplever fantastiske ting her, og gleder meg til aa skrive mer og legge ut flere bilder.

Good bay Ha Noi

En lokal taxidriver som ikke har noe med historien, men arti lell

Mens jeg har lyttet til Sveins undervisning denne formiddagen har jeg sittet og lurt på hvordan i all verden jeg skal klare og videreformidle inntrykkene herfra. De er så sterke og det er sannsynligvis umulig å skjønne noe av det som skjer her oppe i nord uten å ha vært her og møtt disse menneskene. Jeg innser at jeg kommer fra en blasert og bortskjemt del av verden, der vi har helt andre prioriteringer og "problemer." Disse menneskene bor på landsbygda og i fjellene og ikke alle har mat for hver dag. Flere av dem er pastorer for flere menigheter, og de går i dagevis på ufremkommelige veier for å dele evangeliet med nabolandsbyer. Denne høsten slo maisavlingen feil på grunn av dårlig vær.

For noen betyr det at de må selge oksen sin, eller slakte den eneste grisen det har. Likevel er de smilende og glade, (alvorlige også) og flere av dem er pastorer for flere menigheter. De betjener kanskje hundrevis av mennesker og går kilometervis gjennom skog, jungel og på ufremkommelige fjellveier. Pastor Hai viste oss noen bilder i går kveld av hvilke forhold disse menneskene lever og arbeider under, og jeg fikk åpnet øynene litt mer for hvilken enorm innsats disse menneskene gjør for å bre ut budskapet om Jesus Kristus i et kommunistisk, uvennlig land. Med uvennlig mener jeg at disse menneskene, hver gang de skal komme seg fra en landsby til en annen, blir stoppet av politiet, utspurt og avkrevet penger for å komme videre. Hvis de ikke har penger å gi til politiet, blir de satt i en provisorisk arrest, og kanskje må være der til dagen etter uten mat og vann. Når politiet endelig skjønner at de ikke har noen penger i det hele tatt, blir de kanskje slippet videre, eller de må returnere dit de kom fra.

Disse føttene har gått mange mil på veien for Jesus!

Så i dag når jeg stilte meg fram for å preke til dem, kjente jeg bare en veldig ydmykhet, og hvilket privilegium det er for meg å ha møtt disse menneskene. De lever under forhold som jeg sannsynligvis ikke ville klart et par dager en gang. Politiet er 100 % korrupt, og ikke en institusjon for å beskytte folket. De bare maler sin egen kake.

Ikke alt er like håpløst. Hai fortalte om en gjeng kvinner i en landsby som politiet ikke våger å røre. Når politiet kommer, stiller de seg opp med svære kniver, og er noen skikkelige kjeftesmeller som politiet har stor respekt for! Ellers er de saktmodige, vennlige kristne kvinner som har gitt seg til Jesus og menigheten..

Så når vi avsluttet i formaiddag, ble det et veldig beveget øyeblikk. De samlet seg rundt oss som var på besøk og bad sterkt og inderlig for oss. Jeg skjønte ingen ting hva de sa, om de ba i tunger eller på sitt eget språk, men jeg er veldig overbevist om at Han som de ba til forstod hvert bidige ord.

Etter de ba for oss kom de en og en, trykket hendene våre og av mannfolka fikk vi en skikkelig god klem.

Jeg kan nok ikke legge ut bilder av disse menneskene på webb`en, men jeg håper du kan danne deg dine egne når du leser dette.