Barn av regnbuen... eller?

I dag var jeg med på rosetoget opp til tinghuset, der tidenes mest omtalte rettssak foregår. Det var litt underlig å vite at innenfor de veggene befinner han seg, norgeshistoriens verste massemorder i fredstid, og utenfor stod 40 000 mennesker og sang "Barn av regnbuen." Aksjonen var et motsvar fra det norske folk om at vi ikke ønsker et samfunn som Brevik ønsker, og på den måten han ønsker det. En klar melding om at vi ikke ønsker å gjøre forskjell på mennesker ut fra rase, kjønn eller tro.

Når jeg gikk derfra fortsatte jeg å synge inni meg på samme sangen, "Barn av regnbuen...." For meg ga dette blandede følelser, for selv har jeg en helt annen bekjennelse enn at jeg er et barn av regnbuen. Mens jeg stod der i den blandede forsamlingen hadde jeg mye mer lyst til å synge; "Gud signe vårt dyre fedreland, og lat det som hagen bløma. Lat lysa din fred frå fjell til strand og vetter for vårsol røma. Lat folket som brøder saman bu, som kristne det kan seg søma..." (Elias Blix) (For english readers: God bless our precious homeland, and let it blossom like a garden. Let your peace light from the mountains to the beach, and winter give way to spring. Let the people live like brothers together, as is fitting for Christians.")) For meg er regnbuen paktstegnet fra Gud om at han aldri mer vil straffe jorden med en ny syndflod slik han gjorde det på Noah`s tid. For det andre, så er jeg ikke et barn av regnbuen, men et Guds barn. Det er et helt annet perspektiv. Også de unge, fantastiske menneskene som Brevik drepte på Utøya var Guds eiendom. Han har skapt dem og har en plan med hver enkelt av dem. Hvordan en slik ondskap kunne slippes løs, er for meg ubegripelig, men uansett så må jeg forholde meg til at det skjer, at det har skjedd. Jeg registrerer at det for mange er vanskelig å snakke om Gud midt i denne tragedien, og samtidig syns jeg det er så tragisk at Gud blir holdt utenfor det hele. Vår egen statsminister har også sagt i en av minnetalene, at "vi kommer aldri til å møte disse menneskene igjen." Det er en litt underlig proklamasjon for en statsminister i et kristent land, der vi i alle landets kirker bekjenner oss til "legemets oppstandelse, og det evige liv..." (Trosbekjennelsen) Forklaringsproblemene er store, men jeg kan likevel ikke slå meg til ro med at vi er "barn av regnbuen." Vi er Guds barn, skapt i Hans bilde, til fellesskap med Ham, og for å leve i Hans plan med våre liv. Til dette sendte han sin egen sønn, Jesus Kristus, både for å vise oss hvem Gud er, og gjøre det mulig å leve i fellesskap med Ham ved å ta straffen får våre synder.

Det er kanskje risikabelt å innrømme det, men jeg har mer en en gang tenkt; "Hvorfor bruke all den tiden og resursene på den svinepelsen? Bevisbyrden er vel stor nok til å dømme ham og ta han med utenfor en vegg og skyte ham... Hva gir ham retten til å leve? Han har med kaldt blod drept 77 mennesker, og ungdommer ned i 14-årsalderen!!!"
Jeg er sikkert ikke den eneste som har tenkt slik. Samtidig har jeg innsett at det finnes en annen virkelighet midt opp i det hele. Hvis det finnes noe mer enn en regnbue, nemlig en Gud bak regnbuen, så vil det ha betydning både for denne og andre mordere. Kanskje, en dag vil Brevik komme til en oppvåkning og innse hva han har gjort. Kanskje det kommer en dag da han ikke lenger greier å stenge av følelsene slik han beskriver at han har klart.
I dag står han heldigvis for retten i Oslo Tingerett. En dag vil han stå inn for en annen dommer. Bibelen sier at Gud er både hellig og rettferdig. I Rom 12.19 står det: "Ta ikke hevn, min kjære, men overlat vreden til Gud. for det står skrevet: Hevnet hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren." En ting er å havne i menneskers hender og bli dømt der. For meg er det tryggeste å overlate også dette til Himmelens og Jordens Skaper. Jeg har mange ubesvarte spørsmål, men er veldig overbevist om at det er verre for Brevik å havne i Guds hender med det han har gjort, enn i mine. Å tilgi er ikke å glemme eller late som ting ikke har skjedd, men å plassere skyld og overlate ansvaret videre til Gud. Det er ikke unnfallenhet eller feighet, men frihet.