Kultur og ukultur

Hvilken kultur bringer man inn.

For en del år siden kom vi sammen noen venner til en ledersamling i menigheten. Humoren var på plass, og gode kommentarer satt løst, som det så ofte gjør når vi samles. Den ene historien overgår den andre, og

ikke alle rekker en gang å fullføre før noen andre fullfører for en… 

Vi hadde med oss en av lederne fra Bergen, en profilert forkynner og profet. Han likte ikke alt det han hørte, han til og med mislikte det sterkt, og jeg og en annen måtte faktisk finne oss i å bli offentlig irettesatt.
Han begynte veldig forsiktig, og oppmuntret til humor og lett tone mellom oss, samtidig som han advarte mot å bringe inn en ”kultur” som ikke passer seg når kristne er sammen. Med det mente han nok veldig klart også tendensen som var der i forhold til det som populært blir kalt ”koffert-tenkning.” Det var ikke mye av det, men det forekom.

Hvilken kultur man bringer inn
Jeg har tenkt på dette mange ganger siden. Min umiddelbare reaksjon var selvfølgelig å gå i forsvar, unnskylde og bagatellisere.
Dessuten var det er solid hugg mot stoltheten å bli irettesatt på denne måten mens andre hørte på. Den satt i ganske lenge… Nå er jeg veldig glad for det som skjedde, og det gis klare løfter i Bibelen for den som tar imot tukt og lar seg irettesette. Jeg vil virkelig være en av dem som lar seg forme i møte med andre, som ser ting fra andre synsvinkler enn meg selv, om det skulle svi litt i stoltheten i øyeblikket.

Er det trygt?
Det er vel noe å sette fingeren på i enhver forsamling, og alle fellesskap har sine koder og sin kultur når de møtes. Hvordan er det for nye å komme inn i det fellesskapet vi tilhører, for vi vil jo at det skal vokse, eller? Jo da, vi vil ha nye inn i den forsamlingen vi tilhører, klubben eller cellegruppen. Hva møter de? Hvilken humor er det som rår? Er det trygt? Er humoren mobbete? Får de som ønsker å si noe snakket seg ferdig, eller blir de lagt ord i munnen på av noen som mener seg å klare å uttrykke det bedre enn deg… Hva med jentene? Er de trygge? Er de trygge for en humor eller hentydninger som objektifiserer dem?

Delt begeistring
Hva skjer når en av vennene presenterer begeistret noe han/hun har anskaffet seg eller opplevd? Blir den begeistringen delt, eller blir den kvalt av en eller annen som mener seg at sitt eget valg eller opplevelse har vært mye bedre, det være seg bli, mc eller båt, turer eller andre opplevelser. En vis mann har sagt at ”det er lettere å gråte med de gråtende, enn å glede seg med de glade.” Det skal karakter til for å glede seg over andres glede, fremgang, nyanskaffelser eller suksess.

Bekreftet og begeistret
Jesus hadde en egen evne til å få mennesker til å føle seg vel, bekreftet, oppløftet, glade, tilfredse osv. Alle som kom i nær berøring med Jesus gikk beriket bort. Noen til og med helbredet for både indre og ytre sykdommer. Hvordan føler folk seg i vårt fellesskap, oppløftet eller nedtrykt, betydningsfulle eller betydningsløse, trygge eller utrygge, gladere da de gikk enn når de kom. Kjenner jentene seg verdigfulle eller betydningsløse. Jeg vet at alle som møtte Jesus, i det møtet, i løpet av veldig kort tid kjente seg som de mest verdifulle og betydningsfulle menneskene i verden. Jeg tenker på kvinnen ved Sykars brønn, (Joh.4) som møtte en mann som visste alt om henne, og på tross av at livet for henne ikke hadde gått på skinner, førte det møtet til at hun ledet hele landsbyen sin til tro på Jesus.

Kvinnen i Simeon, fariseerens hus, (Luk.7.36ff) som lå ved føttene til Jesus og gråt og tørket dem med håret sitt. I fariseerens øyne fullstendig verdiløs, i fellesskapet med Jesus av uendelig evig verdi… Sakkeus, (Matt.19) en liten verdiløs mann med store verdier, som forsøker å gjemme seg for alle og enhver i et morbærtre. Han blir uventet vertskap for sin Skaper, og omvendt på flekken. Han som bare hadde samlet til seg selv, blir plutselig gavmild, raus og godhjertet.

Et godt møte
Jeg har gått og meditert litt over dette i dag. Tenk hvor fantastisk det ville vært om mennesker jeg kommer i berøring med, føler seg mer vel til mote etter de har møtt meg, enn de var før vi møttes, at mennesker som kjenner seg mismodige øyner nytt håp og optimisme, at mennesker av begge kjønn kjenner seg vel etter at vi har vært sammen, og ikke uvel. Tenk hvor fantastisk det ville vært å ligne litt mer på Jesus, som var så trygg i seg selv og sin egen identitet hos sin Far, at han aldri trengte å bruke andre mennesker til å styrke sin egen posisjon og egenverd. At humor og omgangsform er på en slik måte at alle kjenner seg som deltakere, og ikke gjenstand for andres fornøyelser. Å være den som andre har det morsomt på bekostning av, er sjelden en god opplevelse.

Ære-kuktur

Dette bilde har jeg "lånt" fra FB-siden "Framsnakking."

Det har blitt meg fortalt at det som bærer vekkelsen, og setter sitt preg på den i Redding, California, er at de har fremelsket en ”ære-kultur.” Jeg vet ikke mye om detaljene rundt dette, men det høres besnærende ut. Det sies at lederne der ærer hverandre, både offentlig og i møte med hverandre, fremelsker hverandres kvaliteter, gaver, utrustning og hensikter som Gud har lagt ned i dem. At de har kommet seg bort fra rivalisering, roller og posisjonering på andres bekostning, og oppriktig gleder seg når de andre lykkes.

Fravær fra Janteloven
Første gang jeg var på Filippinene, fikk jeg høre hver dag; ”Rune,you are such a blessing,” og de klappet og overøste hverandre med ros når noen har stilt seg fram og deltatt med noe, i eller utenfor forsamlingen. Sånt oppleves veldig godt etter hvert, og i hvert fall når jeg også etter hvert skjønte at det var oppriktig ment. Til og med ”Jante`s lov” var fraværende der. Kanskje det er en av de tingene som var så herlig befriende. Den Hellige Ånd var sterkt til stede...