17. september 2007. Avdelingsbesøk til Holy Riders Oslo stod på timeplanen. Einar, Dag, Raymond og noen flere fra avdelingen stod på Statoil'en på Sem, der vi ofte møtes til fellestur. Denne gangen ble alt annerledes. De hørte sirenene fra ambulansen der jeg ble fraktet til sykehuset i Tønsberg etter en brutal medfart av en Mercedes. Jeg satt på min kjære VFR da jeg ble påkjørt bakfra med tilhørende "kjempeaks" på tvers av Sandefjordsveien, et hardt møte med grøftekant, en luftseilas på ca 40 meter og landing etter forlengs salto på naboens kornåker. Tre brudd i ryggen, brekt skulderblad og ribbensbrudd.Godt var det ikke, men nå ett år etter er det ingen mèn å spore. Det er igjen 17 september, en dato jeg kanskje aldri glemmer. Med meg gikk det bra. Mange mennesker sitter i sorg etter denne sesongen , i sorg etter et familiemedlem, en sønn, datter, ektemann, en som ikke var så heldig som meg. "Det kunne gått så mye verre," har det blitt sagt, men det gjorde ikke det i mitt tilfelle. For mange andre var det akkurat det det gjorde. Det gikk så mye verre. Jeg gjorde meg noen tanker i sykebilen. Jeg har jo lest overskrifter som; "Døde på vei til sykehuset..." osv. Indre skader, indre blødninger... Smertene var uutholdelige fram til morfinet virket. Er jeg klar til å møte min Skaper? Har jeg noen spøkelser i skapet? Noe som ikke er oppgjort... Nei, heldigvis. Jeg var og er temmelig trygg på at Jesus har fått den delen av livet mitt som han helst vil ha; mine svakheter og synder, og han har gjort noe med dem. Tilgitt dem, faktisk. Det er den eneste tryggheten jeg kan møte evigheten med. Uten Jesus står det heller labert til, selv om jeg er president i Holy Riders...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar