"Snåsakaill'n," ÅRETS TRØNDER!

Han husker jeg fra jeg var liten. Det var mye snakk om snåsakaill'n hjemme i Trøndelag. Jeg vet ikke om det var å oppfatte som en trussel eller noe positivt, men det var ikke sjeldent at når noen var sjuke hjemme, så kom etter hvert kommentaren; "får vel ringe snåsakaill'n. Det hjælpe nok..."
Da er det ganske komisk at han nå er blitt litt av en rikskjendis som skaper skjelvinger helt i toppmiljøet i de politiske korridorer. Jeg trodde han var en raring som drev på med noe småokkulte seremonier på bakrommet med noen godtroende pasienter. Så viser det seg at han har hjulpet både kollikkramma helseministerbarn og tusenvis av andre som kan vitne om en mann med usedvanlige evner, og han blir trodd! Det er bare skolemedisinerne og de vitenskapelige menneskene som nå river seg i håret av fortvilelse over at noen våger seg inn på deres område og i tillegg kan vise til resultater!
Jeg vil ikke ta stilling til hvorvidt snåsamannen opererer i kraft av DHÅ eller ikke, men alt dette skaper i meg en bønn om at; "Kjære Gud, du må hjelpe oss inn i den kraft av evangeliet som du sa skal følge dem som tror, (ikke bare enkelte). Alt dette fokuset som "alternativ" behandling har fått de siste ukene, forteller meg bare at vi som menigheter i det hele tatt ikke befinner oss der vi skulle vært. At mennesker med plager går inn og ut av våre møter og gudsjenester uten at de blir helbredet ved den kraft som kommer fra Jesu død og oppstandelse, frustrerer meg mer og mer. Så, alle som ber, la oss gå sammen i bønn om at den Guds kraft som reiste Jesus opp fra de døde, igjen skal være merkbar i blant oss til frelse, utfrielse og helbredelse. Det finnes områder i verden i dag der Guds kraft virker i menighetene på en slik måte at de bærer pasienter fra sykehus over til menighetsbygninger, for at Guds kraft skal helbrede dem. Det samme blir gjort fra psykiatriske intistusjoner og sykehus, et samarbeid mellom kristne og helsepersonell med det som felles mål, å se mennesker helbredet. Må det skje i vårt land også!Det er mange å ta av. Fra møte med Reinhard Bonnke i Afrika