Angst som flytter seg

Angst er flyttbar.
Dette lærte jeg i en samtale med en sosionom fra Østfold. Han jobbet med innvandring, og fortalte at han hadde reist i fullt sinne inn til Stortinget for å ta en alvorsprat med selveste Karl I Hagen. Det var mens Hagen satt på stortinget, og hadde gitt noen uttalelser omkring innvandringspolitikk som hadde påvirket en konkret sak, som fikk min venn sosionomen til å tenne på alle plugger.

"Reiste du inn til Karl I Hagen?" spurte jeg. "Turde du det da?" "Ja selvfølgelig," svarte han. "Jeg er vel ikke redd for ham. Og når jeg ikke er redd for ham, da vil han bli redd for meg. Du skjønner, frykt flytter seg," forklarte sosionomen. Mennesker forsøker å kontrollere hverandre med frykt/angst. Den du er redd for har makt over deg. Ikke bare den du er redd for, men det du er redd for. Som en som selv har vært utsatt for en angstfull periode i livet, kunne jeg bare gjenkjenne det han sa. Hvis jeg er mørkredd, vil mørket ha makt over meg. Er jeg redd en spesiell person, er en av løsningene å skape avstand til den personen, eller bli kvitt frykten.

Naturlig frykt
Nå er vel en sort frykt naturlig og beskytter oss for farer. Litt høydeskrekk er vel sunt, så man ikke tøyer grensene når man er på kantene av et stup, men flyskrekk er særdeles begrensende i vår tid. Når den har makten, vil aksjonsradiusen kraftig begrenses.

David og Goliat
Jeg har akkurat lest beretningen om David og Goliat igjen, en fortelling som flesteparten i landet fortsatt kjenner. Uttrykket "som David mot Goliat," lever godt i det norske språk, men man glemmer ofte at det var David som vant! Sauls hær var lamslått over den 3 meter fryktinngytende kjempen som sto og hånte dem og guden deres i 40 dager. Han utfordret til tvekamp, men det var ingen i Israel som turde. De skalv av skrekk, og til og med kong Saul var helt satt ut. Unge David hadde brødrene sine i krigen og ble sendt dit av sin far for å se hvordan det stod til med dem, og så hadde han med litt mat... Når han kom fram lurte han på hva som foregikk og fikk høre historien om denne filisterkjempen som stod og hånflirte og utfordret hele Israels skjelvende hær. Ingen turde. Frykten hadde total makt over dem. Handlingslammet og ydmyket stod de der.

Fryktens mekanisme
Så kommer det altså en rødkinnet ung gjeter som ikke er redd i det hele tatt. Han hører rykter om en voldsom belønning for den som nedkjemper kjempen, og begynner å ane muligheter. Dessuten, hvem er vel han (filisteren) som har hånet Israels Gud? En herlig innstilling. David blir etter hvert kalt inn til kongen, og han kommer med følgende bemerkelsesverdige uttalelse: "Du  kan ikke gå mot filisteren og kjempe mot ham, du er jo bare unggutten og han har vært en kriger fra ungdommen av." Her er fryktens mekanismer i full blomst. Hør hva Saul sier: "1. Du kan ikke. 2. Du er jo bare. 3. Han har vært..." Disse tre setningene kan ta motet fra en og hver, Du kan ikke, du er jo bare, og han har vært. Det er en djevelsk strategi å fokusere på din og min svakhet, fortelle oss hva vi ikke kan, og forstørre utfordringene til det umulige. Saul forsøkte å flytte angsten over på David, men han lyktes ikke! David holdt for det første fast på hvem han selv var, som har nedkjempet både løve og bjørn som gjeter. For det andre minnet han om hvem Goliat egentlig hadde utfordret; Israels Gud. Etter å ha prøvd seg på en tur i lånte fjær, (Sauls rustning) gikk han tilbake til sin egen rustning, sansynligvis bare et lendeklede, plukket 5 steiner fra bekken, væpnet seg med slyngen og gikk kjempen i møte.

"Fred etterlater jeg dere, min fred," sier Herren.

Frykten snur
"Tror du jeg er en hund, siden du kommer imot meg med kjepper," lurte Goliat, og så sverget han ved sine guder at han ville drepe David. David kommer med denne fryktløse stadfestelsen: "Du kommer imot meg med sverd, spyd og sabel, men jeg kommer imot deg i navnet til Herren over hærskarene, han som er Gud for Israls hær, han som du har hånet." Det er viktig å få ting i rett perspektiv. Frykten er ofte irrasjonell og gjør Goliat større enn han egentlig er, og deg og meg mindre enn vi egentlig er. Resten av historien kjenner vi. Steinen fra David går dypt inn i Goliats panne, han faller og etter en stund står David foran Saul med Goliats hode i hånden. En ganske makaber skildring. Filisterhæren la på sprang når Goliat falt, Israel fikk motet tilbake, vant krigen og plyndret deres leirer.

En kjempe med et kjempeproblem
En liten gjeter sendt med mat fra sin far til sine brødre flyttet angsten, fra en livredd Israels hær over til en enda mer vettskremt Filisterflokk. Goliat falt. En velrettet stein i pannen fra en som vet hvem som har skapt ham, hva han er skapt til og hvem han er som utfordrer. Israels hær så en stor kjempe som et stort problem. David så en kjempe med et kjempeproblem, fordi han hadde utfordret Israels Gud. Lykke til med å flytte angsten.

En sorgens dag... ?

Begravelse i Frøyland og Orstad Kirke

Tirsdag 22. oktober 2013 fulgte vi (Holy Riders MC) en av våre kjæreste venner til graven. Siri, en solstråle, smilende, glad og inkluderende Holy Riders-jente, ukuelig optimist, fantastisk kone, mor og venn på alle måter. Mange spør "hvorfor," og noen spør "hvordan." Det første spørsmålet er forståelig, men det andre er mer konstruktiv. Vi får ikke et fullgodt svar på hvorfor ei livsglad jente på 52 år skal måtte avslutte så tidlig, til og med før sine egne foreldre. Alle forsøk på å finne en god mening i dette blir noe hjelpeløst og tafatt, samtidig som jeg kategorisk nekter for at det er "helt meningsløst." 

Fra kapellet i kirken som Siri hadde designet.

Hvordan
Han som nå står igjen alene som ektemann, har allerede begynt å stille det mest konstruktive spørsmålet; "Hvordan..." Hvordan skal det gå? Hvordan skal det bli? Hvordan skal jeg greie det? Aner ikke, men en ting vet jeg, jeg er ikke alene. Jesus er med, og han svikter ikke.

"Circle of life"
Svaret på "hvorfor" kommer en dag når forhenget dras til side, og vi skal få se baksiden av alle hendelser i tiden. Samtidig som vi dro hjem, litt matte og tomme, (man blir gjerne det etter å ha grått en hel del,) kom en gledesmelding fra vår avholdte avdelingsleder i Siri's HR-avdeling: "Jippi, jeg er blitt bestefar!!!" Livet er rart, merkelig, men veldig virkelig.  Slik er det. Fra "vi ses igjen," til "hei, hei, her er jeg," nyfødt, fersk og med blanke ark og mange farger. Et nytt liv spirer fram i det vi tar avskjed med et annet. Jeg skal ikke dvele lenger ved dette. Jeg kjenner bare hvordan dette mysteriet trenger seg på, når vi så til de grader stilles overfor livets ytterpunkter.

Hva skjer?

Fra samme kapell

Hva skjer når vi dør? Mange har forsøkt å gi et fullgodt svar, og noen kommer med oppsiktsvekkende rapporter fra å ha "vært der," og kommet tilbake. "Jeg tror på de dødes oppstandelse," bekjenner vi i den mest kjente trosbekjennelsen. Og, det gjør jeg. Det er et av de sterkeste fundamentene for min tro. Vi er alle såkorn som legges i jorden, og skal en dag stå opp med et herliggjort legeme, til et sted og en tilværelse som Herren selv har gjort i stand for oss. Hva som skjer i mellomtiden, og om det er noen mellomtid, er jeg noe usikker på. Bibelen gir rom for å tenke flere tanker på en gang.

Hun er ikke her
Jeg fikk sitte temmelig nær kisten under begravelsen, og fikk en underlig følelse mens jeg satt og betraktet den vakre kisten og dekorasjonene rundt den: "Hun er ikke her. Hun er reist for flere dager siden. Det jeg ser her rett foran meg er et tomt skall, både kisten og det som er i den. Kisten står der, men Siri er ikke der. Hun er allerede reist, hun er et annet sted, utenom tiden, utenom vår virkelighet." Jeg syntes jeg hørte himmelsk lovsang i det fjerne...

"Hvorfor søker du etter den levende blant de døde?"
Det var beskjeden Maria fikk utenfor den tomme graven da hun lette etter Jesus. Han var virkelig stått opp. Jesu oppstandelse er et annet klart fundament for min tro. Han er ikke her, han er oppstått, som den første blant mange.
Livet handler om så mye mer enn den korte tiden vi er her. Det er en oppstandelse, et nytt liv, en evighet der det ikke er sykdom, ingen lidelse, ingen sorg eller smerte, ingen død... Ikke søk etter liv, der døden rår. Det var Siri's klare kall å peke på en annen enn seg selv, og noe annet bortenfor dette synlige. Mange mennesker, kanskje du som leser dette også, prøver å fylle livet så godt som mulig med det som er her, synlig, i tiden. Men, det er noe mer, en oppstandelse, et liv bortenfor livet, og han som sa: "Hvorfor leter du etter den levende blant de døde," han er selv veien til dette livet. Jesus Kristus, den førstefødte av de som er stått opp, førstegrøden...

Alle som vil
En dag skal gravene åpnes, de som er døde i Herren først, til evig liv, og det er leit å måtte si det, men Bibelen forespeiler også en annen mulighet for det evige liv, men det er jeg sikker på at du vet. Jesus sier om seg selv: "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen utenom meg." Det kan vel også sies slik; "Alle som vil ta imot, kommer til Faderen gjennom Jesus." Det var Siri's budskap, og invitasjon, og noe av det verste for henne var å måtte "reise" uten å ha rukket å få alle med seg, for hun også trodde på de dødes oppstandelse og det evige liv. Siri, Vi ses! :)
Publisert med tillatelse fra Kjetil.

"From nobody to somebody."

Å VÆRE EN "INGEN." 
I Hollywood blir mennesker vurdert ut fra om de er noe, eller ikke er noe. Det er visstnok ikke så uvanlig i finere selskaper å høre setninger som: "Å, han der? Han er en "nobody." Det som gjør noen til noe, er prestasjon, penger, suksess eller makt. Det ser ut som det ligger dypt i menneskers natur å vurdere andre ut fra prestasjon, penger og innflytelse. I slike miljøer gis grobunn for avvisning, mobbing og nedlatenhet. 

POLEN OG AUSCHWITZ.
Jeg har det siste året tilbakelagt fire turer til Polen og Tyskland, og på alle disse turene vært på besøk i noen av krigens konsentrasjonsleirer. Auschwitz, Birkenau, Ravensbrück og Saxenhausen.

Hva er det med Holy Riders?

Spørsmålet kom fra vår avholdte bønneringsleder som har kommet hjem fra årets Pilegrimstreff i Sarons Dal med gledes-strålende beretninger, bobler over av begeistring i øst og vest og har tungt for å lande etter noen fantastisk fine dager i Kvinesdal. Nå er det slik at jeg har tenkt samme tanke. 

HVA ER DET MED HOLY RIDERS?
Bakgrunnen for å tenke slik er at vi opplever et veldig Guds nærvær på møtene, i bønnestallen og ellers hvor ting foregår. Som en av årets hovedtalere opplevde jeg at det var lett å høre fra Gud hva som skulle deles, sterkt å dele det og responsen overveldende i form av mennesker som ga uttrykk for at det som er blitt delt har fått betydning for tro og liv. Det er sjelden at jeg opplever dette like sterkt andre steder. Tenker også på et møte på Karmøy i april, som ble holdt HR-regi der borte, og der Jesu nærvær var veldig sterkt.

TVERRKIRKELIG
Jeg er klar over at "alt er av nåde" og DHÅ virker som han vil, men jeg har samtidig en følelse av at et eller annet gjør vi riktig.

En sjanse å ta

"MORFAR, JEG ELSKER DEG!" Uttalelsen kom fra ei lite jente på snart 3 år, samtidig som hun krøp opp og fant seg relativt godt tilrette i halsgropa til morfar. Hun og storebror har tilbragt litt flere dager enn normalt innenfor veggene til oss to her i Sandefjord.


VÅGE Å ELSKE
Jeg har tatt sjansen på å omgi meg med mennesker som jeg elsker, og som også i stor grad elsker tilbake. Barn-og ungdomstiden er et eget kapittel, så jeg omtaler ikke det i denne omgang, men siden da har jeg funnet ei jente som jeg elsker, og valgt å satse livet på henne. Det er ganske risikabelt egentlig. Jeg tar en viss risiko når velger å tillate meg å elske noen.

Kultur og ukultur

Hvilken kultur bringer man inn.

For en del år siden kom vi sammen noen venner til en ledersamling i menigheten. Humoren var på plass, og gode kommentarer satt løst, som det så ofte gjør når vi samles. Den ene historien overgår den andre, og

ikke alle rekker en gang å fullføre før noen andre fullfører for en… 

Vi hadde med oss en av lederne fra Bergen, en profilert forkynner og profet. Han likte ikke alt det han hørte, han til og med mislikte det sterkt, og jeg og en annen måtte faktisk finne oss i å bli offentlig irettesatt.

"MORSA'N"

Perioden som president i Holy Riders MC er over for min del. Det er noe jeg vil komme tilbake til i et senere  innlegg. For denne gang har jeg bare lyst til å trekke fram en av de kjæreste minnene fra disse 6 årene som president. Dette var da vi "feiret" morsa'ns 80-årsdag på Pilegrimstreffet på Kirketeigen i 2009.

Denne fantastisk positive damen fra Borlänge, med det store hjertet for oss i Holy Riders, har lagt ned vandringstaven og reist hjem til Herren. Hun er dypt savnet her, og mens denne verden er blitt noe fattigere, er himmelen blitt rikere. Hun skal ønske oss "velkommen etter" en dag og jeg kjenner jeg gleder meg allerede. Vi er også takknemlige til Linda og Lasse som har tatt morsa'n inn i miljøet, og la oss få del i den varmen hun utstrålte. Ingen som opplevde det glemmer vel da hun stilte opp på flystripa på Dagali med rullatoren til dragrace mot tøffe mc-gutter. Hun elsket mc-miljøet og vi elsket henne. Morsa'n, du er, og vil bli dypt savnet...