"Takk for at du kom!"

"Takk for at du kom," eller "takk for besøket" er hilsener vi gjerne gir til venner eller familie som har vært innom på kortere eller lengre besøk i hjemmet vårt. "Ingen ting å takke for.." var en heller underlig tilbakemelding som var ganske vanlig der jeg vokste opp i Trøndelag. Eller enda verre, den som har vært på besøk sier; "Takk for meg..." og det besvares med "ingen ting å takke for..." Kanskje et underlig utslag av falsk beskjedenhet eller jantelov. Ikke vet jeg. Det jeg vet av egne erfaringer i det siste, er at jeg flere ganger har hatt veldig god grunn til å si; "Takk for at du kom." En sak er 14 dager sykehusopphold. Det ville blitt enda mer uutholdelig dersom ingen kom innom på besøk. Ensomheten var innimellom knugende, og å få brutt opp en monoton hverdag med et kjærkomment besøk, da var "takk for at du kom," veldig fra hjertet. Det skal heller ikke legges skjul på at besøkene fra min kjære ga ekstra grunn til takknemlighet, og også en sterkere tomhetsfølelse når besøket var over. Det samme med barn og barnebarn. 
Vi får ofte besøk i hjemmet vårt, mennesker som gjør at vi sitter igjen med en takknemlighet for at de kom. De hadde med seg noe av vennlighet, kjærlighet, glede og ikke minst; et ønske om å være sammen med nettopp oss, som gjorde det lett å si et helhjertet: "Takk for at du/dere kom, og velkommen igjen," når de dro! Vi begynner nesten umiddelbart å glede oss til neste gang vi får slikt besøk.

Jeg er veldig klar for julefeiring, og jeg gleder meg vilt. Alle barna kommer hjem med svigerbarn, og i tillegg blir vi beæret med besøk av 3 barnebarn i løpet av jula. Jeg vet at de vil legge igjen et savn når de drar, og jeg kommer med en gang til å glede meg til neste gang. Det andre som er minst like stort for meg, er feiringen av Han som kom for 2000 år siden, og som jeg også har forventning om skal komme tilbake en dag, "Jesus; Takk for at du kom!" Jeg er så glad for at du kom, selv om det er veldig lenge siden. Hvis du ikke hadde kommet, ville jeg vært overlatt til meg selv, og henvist til mine egne anstrengelser for å tilfredsstille en krevende og hellig Gud. For noen dager siden ble jeg og Sigrun spurt om vi var religiøse. Vi svarte kategorisk NEI, noe som gjorde han som spurte litt forvirret. "Ja, men jeg trodde da at dere hadde litt interesse i den retning...." Jo da, vi har interesse i den retning, men å være religiøs, betyr for meg å gjøre øvelser og leve på en spesiell måte for å "nå opp til" Gud, eller forsøke å blidgjøre ham så godt som mulig, og ut fra det håpe deg beste. For meg handler det om noe helt annet, nemlig Han som nådde ned til meg. Jesus, jeg er så glad for at du kom!!! ... ned til meg, helt ned! Hadde ikke han kommet, ville jeg vært nødt til å svare selv for mine synder, eller forsøke å leve syndfritt. Det har jeg så langt opplevd å lykkes dårlig med. Jesus kom og han ble dømt for, og betalte straffen for mine synder. Det gjør at jeg hver dag kan ha fellesskap med Gud, noe han har skapt meg til, og alltid ment for meg. Jeg er ikke veldig religiøs, men jeg har en veldig sterk relasjon til han som kom, og etterlot seg et levende håp, den Hellige Ånds nærvær hver dag, og en sterk forventning om at han en dag skal komme igjen. Velkommen da også!

Filippinene og ettertanker

De siste dagene på Filippinene ble som sagt preget av sykdom, og jeg er nå hjemme etter 2 uker langt sykehusopphold. Det er ikke til å unngå at det som ligger øverst i mitt hukommelseregister nå, er de siste dagene der det ble mer snakk om å holde ut dagene enn å oppleve ting. Men, alikevel dukker det opp gode minner, og det er godt å se tilbake på de spennende tingene jeg fikk oppleve før jeg ble sjuk.

Noe av det var å se det fantastiske som er blitt bygt opp på Core, Mindoro der Synnøve og Lasse Tretteteig er bestyrere.Vi fikk en omvisning av Noralv på stedet her, og jeg kan vanskelig uttrykke hvor imponert jeg er over å se hva det har blitt til siden starten i 2004. Noralv hadde en visjon om et treningssenter for ledere og unge misjonærer og det startet med en skråning full av kratt. Nå er det bibelskole, internat for 20-30 elever, sykestue, bibliotek, lager for nødhjelpspakker, boliger for mennesker som lever under harde forfølgelser og trenger å komme et sted å hvile og finne ny styrke mm. Alt sammen er fantastisk vakkert og arkitektonisk dekorert på et høyt nivå. Jeg bor i ett av husene for forfulgte kristne…(egentlig litt ironisk…) Synnøve og Lasse bor i nabohuset og vi har fantastisk utsikt over området fra begge husene. Her er det verken aircondition eller wifi, så disse rapportene kommer nå litt på etterskudd.¨

På treningssenteret er det elever fra Kina og Filippinene som har et misjonærkall og de blir trent til å gå videre med dette i bl.a. språk, bibelundervisning og masse praktiske gjøremål. En av klassene her ble faktisk trent på forhør ved lederne samarbeidet med politiet, og elevene ble tatt og satt i tøffe forhør. Elevene viste ikke at dette var en del av treningen, men trodde det var autentisk. Tøff opplæring med andre ord. Jeg fikk være med å undervise elevene de første dagene, ungdomsmøte i byen i nærheten og gudstjeneste på søndag formiddag. 

Bibelskolegjengen og oss besøkende.

Tilbake til hovedbasen i Kavite utenfor Manilla der Tone og Noralv Askeland driver arbeidet, var også en sterk opplevelse. Der er det bygd en fantastisk flott hovedbase med kontorer og mange soverom. Dessuten en svært godt utbygd klinikk med både fødestue og barnehjem. I disse områdene er det ikke uvanlig at de finner spedbarn som er "gjenglemt" på søppelfyllinger og andre steder. Flere at barna på barnehjemmet var funnet på den måten. De blir tatt hånd om og adoptert bort til gode familier. På fødestuen blir det tatt hånd om kvinner som ikke har råd til vanlige sykehus. Her får de hjelp til å føde under trygge omgivelser. Det var sterkt å se dette med egne øyne. Jeg har hørt og lest mange rapporter om hva som skjer der ute, men å se disse barna var veldig gripende.

Filippinene er vakkert!

Dette mangyan-evangelister som har fått motorsykler fra Holy Riders MC.
De er veldig takknemlige!

Denne jenta er klar for et nytt hjem. Hun er en av de heldige...

Til de som måtte vente

Det ble dessverre en litt brå slutt på blogg- innleggene som skulle fortsatt på Filippinene. Først ble det mangel på Internett, deretter ble jeg syk. Mandag 07.11 slo meg ut med feber, og tirsdag ble det oppkast. Det ble noen tøffe dager framover der det ble mer et spørsmål om å klare dagen, enn opplevelser på turen. Filippinene er et fantastisk land, men å bli liggende med tidvis over 39 i feber, var brutalt i den varmen. Jeg skal ikke trette noen med detaljer, men jeg kom meg i hvert fall fra Mindoro på onsdag, og torsdag morgen startet den 35 timer lange flyturen hjem. Det er nok de lengste 35 timene jeg har opplevd, og unner ingen å oppleve noe liknende. Hjemme i Oslo, ble jeg hentet av min kjære, kjørt til lege og deretter til sykehus. Her er jeg nå, på et isolat som skal visstnok åpnes i kveld. Da regnes jeg ikke som smittebærer lengre. Diagnosen er ikke trivelig, det er streptokokker i blodet, lungebetennelse og norovirus. Jeg håper alt kommer under kontroll snart, for dette er ikke noe blivende sted. Kommer sterkere tilbake med bilder og noe fra Filippinene, håper jeg.

Filippinene

Hei til alle dere som har fulgt med paa denne turen via denne bloggen; Jeg er naa paa Mindoro, Filippinene og har det veldig bra. Det er desverre svaert daarlig utbygd internett her, saa jeg faar ikke fulgt opp med bilder og reportasjer fra turen foer tidligst onsdag naeste uke.

Er naa innom en internettkafe, men den ligge er ganske lang kjoeretur fra der vi bor. Opplever fantastiske ting her, og gleder meg til aa skrive mer og legge ut flere bilder.

Good bay Ha Noi

En lokal taxidriver som ikke har noe med historien, men arti lell

Mens jeg har lyttet til Sveins undervisning denne formiddagen har jeg sittet og lurt på hvordan i all verden jeg skal klare og videreformidle inntrykkene herfra. De er så sterke og det er sannsynligvis umulig å skjønne noe av det som skjer her oppe i nord uten å ha vært her og møtt disse menneskene. Jeg innser at jeg kommer fra en blasert og bortskjemt del av verden, der vi har helt andre prioriteringer og "problemer." Disse menneskene bor på landsbygda og i fjellene og ikke alle har mat for hver dag. Flere av dem er pastorer for flere menigheter, og de går i dagevis på ufremkommelige veier for å dele evangeliet med nabolandsbyer. Denne høsten slo maisavlingen feil på grunn av dårlig vær.

For noen betyr det at de må selge oksen sin, eller slakte den eneste grisen det har. Likevel er de smilende og glade, (alvorlige også) og flere av dem er pastorer for flere menigheter. De betjener kanskje hundrevis av mennesker og går kilometervis gjennom skog, jungel og på ufremkommelige fjellveier. Pastor Hai viste oss noen bilder i går kveld av hvilke forhold disse menneskene lever og arbeider under, og jeg fikk åpnet øynene litt mer for hvilken enorm innsats disse menneskene gjør for å bre ut budskapet om Jesus Kristus i et kommunistisk, uvennlig land. Med uvennlig mener jeg at disse menneskene, hver gang de skal komme seg fra en landsby til en annen, blir stoppet av politiet, utspurt og avkrevet penger for å komme videre. Hvis de ikke har penger å gi til politiet, blir de satt i en provisorisk arrest, og kanskje må være der til dagen etter uten mat og vann. Når politiet endelig skjønner at de ikke har noen penger i det hele tatt, blir de kanskje slippet videre, eller de må returnere dit de kom fra.

Disse føttene har gått mange mil på veien for Jesus!

Så i dag når jeg stilte meg fram for å preke til dem, kjente jeg bare en veldig ydmykhet, og hvilket privilegium det er for meg å ha møtt disse menneskene. De lever under forhold som jeg sannsynligvis ikke ville klart et par dager en gang. Politiet er 100 % korrupt, og ikke en institusjon for å beskytte folket. De bare maler sin egen kake.

Ikke alt er like håpløst. Hai fortalte om en gjeng kvinner i en landsby som politiet ikke våger å røre. Når politiet kommer, stiller de seg opp med svære kniver, og er noen skikkelige kjeftesmeller som politiet har stor respekt for! Ellers er de saktmodige, vennlige kristne kvinner som har gitt seg til Jesus og menigheten..

Så når vi avsluttet i formaiddag, ble det et veldig beveget øyeblikk. De samlet seg rundt oss som var på besøk og bad sterkt og inderlig for oss. Jeg skjønte ingen ting hva de sa, om de ba i tunger eller på sitt eget språk, men jeg er veldig overbevist om at Han som de ba til forstod hvert bidige ord.

Etter de ba for oss kom de en og en, trykket hendene våre og av mannfolka fikk vi en skikkelig god klem.

Jeg kan nok ikke legge ut bilder av disse menneskene på webb`en, men jeg håper du kan danne deg dine egne når du leser dette. 

Nord-Vietnam, Ha Noi

Denne kvelden fikk for min del en litt deprimerende avslutning... Jeg har reist fra mesteparten av bagasjen i Sai Gon og det var hensikten. Problemet er bare at jeg har tatt med litt for lite opp hit, så i kveld måtte jeg få med meg Mary (hun fra Vietnam som er med på flere av bildene,) og ut for å kjøpe t-skjorter. Det var ikke så lett. Vi gikk fra butikk til butikk og når Mary sa hva vi skulle ha og de så meg, så ristet de bare på hodet. De hadde ikke min størrelse!!! Her er jeg trippel x i forhold til disse små (og uforskammet slanke) vietnamesiske mennene og guttene. Så vi var innom sikkert 10 butikker før vi endelig lyktes hos en som forbarmet seg over meg med noen skjorter i skikkelig størrelse. Han solgte Nike og Adidas, så da ble det en løsning, men den satt skikkelig langt inne. 
Ellers har vi det fantastisk bra, tåler maten og har hatt vår første samling med ledere fra nordlige deler av Vietnam. Her er alt mye mer fattigslig og ting virker tyngre enn i sør, men dette er skikkelig overgitte mennesker som satser liv og helse for å vinne sine landsmenn for evangeliet. Vi fortsetter i morgen og møtes til samling og undervisning kl 08.00 Det blir en tøff dag i et lite overfylt rom, men ikke alt for god aircondition.Hvis du leser dette og ber til Gud så ta oss med i dine bønner. Ellers er det masse flotte fotomotiv, og i dag ble det anledning til å nye noen timer i denne flotte byen.

Utrolig samling med scootere..

Utrolig samling med sko!!! Noe for min kjære?

Veldig gøy å få noen blinkskudd av de som bor her...

Samme her....

Denne broen går ut til et buddhisttempel midt i vannet.

Velvillig nygift brudepar poserte gratis!

Idyll!

Vietnam og Filippinene dag 6

 Jeg slutter ikke å forundre meg over scooteren og mopedens anvendelse her i Vietnam. De er over alt, de brukes til alt og de skaper en enorm forurensning. Det strammer i halsen å puste her, og jeg hoster ganske mye selv om forkjølelsen jeg hadde forlengs har gitt seg. Det er påbudt med hjelm, så det er noe stort sett alle voksne bruker, men det er ikke uvanlig å se to voksne og fra en til 3 barn på samme scooter. Bortsett fra ett skjeldent unntak, har jeg enda ikke sett et barn med hjelm. De har små "barneseter" som babyer sitter i mellom bena på den som kjører.

Vi har nå hatt 3 undervisnings-dager på Bibelskolen til pastoren vi besøker, og det har vært noen fantastiske dager. De er hungrige etter Guds Ord, og sitter som tente lys fra morgenen til vi avslutter kl 5 på ettermiddagen. Det er selvsagt både pauser og lunch, men jeg synes likevel at iveren og brannen for Jesus og Guds Ord er påtakelig og veldig inspirerende for oss som underviser. De suger til seg forkynnelsen, og det er på ingen måte vanskelig å fylle tiden med nok materiale. Den Hellige Ånd er nær, og har gitt oss mer enn nok for disse dagene. Vi avslutter med forbønn, noe de ikke kan få nok av virker det som. De er så åpne og mottakelige og har en veldig nød for egen familie, (mange av dem buddhister) for landet og folket sitt.
Ellers er det flom hver ettermiddag i denne delen av byen, ikke fordi det er mye regn, men fordi elven påvirkes av tidevannet, og den er også påvirket av flommen i Thailand. Så hver ettermiddag blir vi hentet av en taxi som trosser vannmassene og frakter oss i noe som mer minner om en elv enn en vei.

I morgen reiser vi til Ha Noi i Nord-Vietnam og møter kristne ledere der. Da blir det 3 nye undervisningsdager. Dette er innmari spennende!

Og så har jeg fått to nye fantastiske venner fra North Carolina, USA; Tabor og Etan! Fantastiske gutter!

Vietnam og Filippinene

Den 24. oktober startet turen som jeg hadde sett fram til lenge, nemlig en tur til fjerne Østen i regi av Asia Link og Kristent Nettverk. Jeg fikk mulighet til denne turen som et resultat av en "tankeløs" setning om at jeg ville besøke våre venner Lasse og Synnøve fra Stokke som flyttet ut hit i begynnelsen av august. En av lederne i menigheten vår snappet opp dette og utfordret meg til å bli med på denne turen med undervisning og forkynnelse til vietnamesiske ledere og bibelskoleelever.
Nå er vi her, og i begynnelsen går mesteparten av energien med på å fordøye inntrykk og venne seg til varmen. Det er 85 millioner mennesker i Vietnam og 6 millioner mennesker her i Ho Chi Minh, (tidliere Sai Gon) og 2 millioner scootere! Helt fantastisk at denne trafikken fungerer i det hele tatt, men det er en innebygd høflighet og forsiktighet midt i kaoset, og så langt har vi ikke sett noen uhell. Folket er vennlige og smilende og selgere lar seg avvise med et høflig; "No thanks..." Vi er allerede grepet av atmosfæren og trivselen er i alle fall for min del svært oppadgående. Jeg har ikke noe forhold til Vietnam fra før annet enn generelt Vietnamkrig og noe historie, men du verden så mye mer det er enn det. Landet er fremdeles kommunistisk og buddhismen er den rådende religionen. Men det er også mange kristne og det rapporteres om vekkelse mange steder i landet. Vi reiser nordover til Ha Noi senere og jeg skal prøve å rapportere mer her på bloggen etter hvert, dersom du ønsker å følge med på en fantastisk spennende tur! Her er noen bilder:

Inn i dette mylderet skal vi... :))

Scootere i alle fasonger!'

Topplue er vel bedre enn ingen ting.... ;))

Sistemann ut en en pingle...

Brødrene Frustøl; her er noe for dere...

6 millioner mennesker skal finne seg noe å leve av...

Reisefølget hjemme hos Svein Tores svigermor, svigermor til venstre...

Biker Church - Full Version

Ord Skaper.

Kan noe skapes med ord? Ja, i aller høyeste grad! Bibelen sier at Gud sa, og det ble til. Han befalte skaperverket med ord, og det ble som han har sagt: "Bli lys, og det ble lys!" Av alle naturens skapninger, så er det bare vi mennesker som kommuniserer med ord. Vi tenker verbalt, og derfor husker vi. Jeg har ofte hørt mennesker si; "Det var bare noe jeg sa. Jeg mente ikke noe med det...."
Dine og mine ord skaper også. Vi skaper noe med våre ord. Vi kan skape tro eller mistro, trygghet eller mistenksomhet, tillit eller skepsis. Ord kan skape glede. Et lite oppmuntrende ord, kan forandre dagen og kanskje en hel livssituasjon for en du står nær. Ord skaper rykte. Ord kan gå foran deg, og har allerede skapt et inntrykk før du eller jeg er til stede. For ikke lenge siden var jeg i et bryllup. Der hilste jeg for første gang på brudens familie. Brudgommen var i min familie. Når jeg kom dit og hilste på dem, var det noen av dem som sa; "Ja, deg har jeg hørt om..." "Ja vel", sa jeg, "hva har du hørt da?" I to av tilfellene fikk jeg ikke noe svar... Ord skaper. Jeg vet enda ikke hva de ordene som var blitt sagt om meg har skapt i de menneskene som har hørt om meg før jeg kom, men at de har skapt noe er jeg temmelig sikker på.
"Et rykte er noe du har når du kommer til et sted. Respekt er noe du har når du drar..." (Rene Changouin, fritt gjengitt.) Vi har makt til å bruke tunga vår til enten å velsigne eller forbanne, enten baksnakke eller "framsnakke." Jakob i Bibelen sier at tungen er som en ild som kan sette store branner i gang, eller et ror som kan styre store skip. Ord setter retning. Tunga tenner en ild, setter i gang en brann. Enkelte ganger kan den være innmari tung å slukke...
Det er veldig stor forskjell på å møte en situasjon å si; "Dette kommer til å gå bra," eller "dette kommer aldri til å gå..." Jeg mener å ha opplevd at ordene jeg velger å møte en situasjon med, kan være bestemmende for utgangen av situasjonen.
Jeg jobbet en gang sammen med en mann som brukte hele arbeidsdagen på å snakke om alt som ikke fungerer i samfunnet, politikk, styre og stell, økonomi, religion, helse etc. Han forstod seg på alt, visstnok, og snakket negativt om alt og alle. Arbeidsdagene sammen med han var uutholdelige. Jeg prøvde å vinkle ting positivt, men da ble han bare provosert...
Ord skaper! Med en liten hentyding kan du skape et inntrykk av en som de du snakker med enda ikke har møtt, og  det vil følge dem den dagen de møter vedkommende. Det er en ild som kan være tung å slukke. Jeg har tidligere nevnt vekkelsen i Redding, California. http://hrpresident.blogspot.com/2011/02/re-den-som-res-br.html Noen hevder at det som bærer og holder den vekkelsen i live, er at ledere har lært seg å med sine ord ære Gud og ære hverandre. Det betyr å være veldig bevisst hvordan de omtaler hverandre og bruke hver anledning til å oppmuntre og elske fram det beste i hverandre. Jeg kjenner jeg skriker inni meg etter å oppleve at dette også skal trenge igjennom i Jantelovens Norge. Gud kan skape det og jeg håper det ikke er lenge til.
Jeg har i det siste opplevd å møte ord som har vært vanskelig å fordøye, og som jeg har kjent har skapt noe i meg som jeg ikke liker.
Du og jeg er gitt en tunge, en unik mulighet fra Skaperen til å velge å velsigne eller forbanne, oppmuntre eller trykke ned, baksnakke eller skape et positivt bilde av dine medmennesker. Hva velger du? Jeg har sett mennesker gråte i krampe over uviselige, sårende ord som har skapt en smerte dypere enn vi kan ane. Jeg har opplevd unge mennesker som har sagt: "Pappa har aldri sagt han er glad i meg.... " Slike mennesker sitter med store mangler av noe som ikke er blitt skapt i dem. De mangler den verbale, skapende bekreftelsen av å være elsket. Hva skjer med en gutt eller jente som stadig får høre fra mamma og pappa; "Jeg er glad i deg gutten min/jenta mi... stolt av deg... osv." Jeg tror du kan tenkte deg det.
Gud sa: "Bli lys, og det ble lys." Du og jeg kan også skape lys eller mørke. Det er opp til oss.... Hva velger du? 

MC-Gudstjeneste med MC

Jeg har vært i mange bedehus og kirkebygg i mitt liv, og en statskirke forbinder i hvert fall jeg med en tradisjonelt eldre bygning med ikke alt for behagelige benker å sitte på. Som liten "måtte" jeg noen ganger være med far på gudstjeneste i Alstadhaug kirke, og trodde alltid at trosbekjennelsen var ferdig når vi kom til "skal derfra komme igjen og dømme levende og døde..." Men det var den jo ikke. Da kom det med den Hellige Ånd, osv, og jeg var allerede lei av å stå, og hadde allerede tresmak i baken... Og alt dette var før preken...

Åpne dører og ferdiglagde gjerninger i Russland og Ukraina

Røde Plass, Moskva

Før vi reiste til Russland og Ukraina denne påsken, fikk jeg en telefon fra Tormod i menigheten vår. Han ville bare hilse med at vi skulle få oppleve å gå i "ferdiglagte gjerninger," og åpne dører på den turen vi skulle legge ut på. Nå, trygt tilbake etter turen ser vi at det er akkurat det som skjedde. Vi er forundret og glade over det vi har fått være med på, ikke minst hvordan Gud har ledet oss fra lang tid tilbake med ting som for oss har vært umulig å planlegge.

Året første mc-tur.

Jeg er nok en av landets lykkeligste mc-presidenter. Endelig, i dag kom dagen da jeg fikk årets første mc-tur, og fikk tilbringe flere mil på "ryggen" av Ducatien i varm og vakker vårsol. Jeg er veldig takknemlig til alle som har vært med i bønn og omsorg for at denne armen min skulle leges og bli sterk nok til mc-sesongen. I dag tok jeg sjansen og opplevde at jo lengre jeg kjørte, jo bedre gikk det. Og ikke nok med det; Vel framme på brygga i Tønsberg, stod det "lina opp" mange motorsykler, og av en eller annen grunn, de fleste var Ducatier. Det er ikke til å legge skjul på at fruen gliste godt da hun så 4 nye Monstere på rekke og rad på brygga, ingen av dem med originalt eksosanlegg. :)) En fantastisk vårdag med god temperatur, og mye musikk i lufta, fuglesang og mc-er av alle slag som akser opp ut av Sandefjord sentrum. 

Holy Riders med stand på MC-messa

http://holyriders.no/modules/module_123/proxy.asp?iInfoId=229&iCategoryId=2&iDisplayType=2

Ære den som æres bør.

Jeg har gått med noen tanker i dag over ordet "ære." Det er vel et ord de fleste har et forhold til, men svært mange overser i det daglige.
Jeg har hørt at i vekkelsen i Redding i California er det blitt analysert hvorfor den vedvarer, ikke avtar i styrke og har vart i så lang tid. Noe av det som særpreger denne menigheten er at de gir ære, først og fremst til Gud, men også til hverandre.

Men's and women's brains

Fantastisk morsomt og treffende. Vel verd å høre et par ganger...

Brev fra en mor...

Kjære gutten min. Æ skriv det hær breve sakte, for æ veit at du itj læs så fort.

No bor vi itj dær vi bodd før længer, da du dro hjæmmafra. Far din læst i avisa at dæm flæste uløkkan skjer i hjæmmet-så vi har fløtta.

Æ kan desværre itj sæinn dæ nå adræss, fordi dæm som bodd hær før øss tok me sæ veiskilte å husnomre når dæm fløtta, så dæm itj træng å skift adræss sjøl.

Huse e skikkelig fint. Det e te å me ei vaskemaskin hær. Men æ e itj så sikker på om den fungere helt bra. I forri vækka så hadd æ oppi nånn klær. Trækt i snora - å sia har æ itj sjett dæm.

Det va to låkk på deinj, men vi har itj bruk for låkkan på bade dær maskina står, så de eine bruke vi te brødfjøl. Det anjer va det et stort høl i, så det bruke vi som ramme roindt bilde av'n bæssfar.

Være e fint da. Det regna berre to ganga i forrig vækka. Første gangen regna det i tre daga, å anner i fire.

Når det gjeld denj jakken du villa at æ sku seinn dæ, så sa'n onkel Jonas at deinn villa bli aillt for tong å seinn i posten me all knappan på, så æ kløppt dæm av, å la dæm i innerlomma.

Søstra di fikk en onge. Æ har itj hørt om det vart gut eill pi. Så æ kainn itj sei om du ha vorte onkel eill tante.
Hainn onkel Harry datt oppi ei tønn me heimbrent i forri vækka. Vi prøvd å dra'n opp, men hainn bærre flira å villa itj kom opp. Te slutt drukna'n da. Vi fikk'en kremmert, å hainn breinn einda.

Ellers så har det itj skjedd så vældig mytji her..

Klæm fra mamma.

PS! Æ skuill ha lagt nån pænga i konvolutten, men da hadd æ allerede limt'n igjen.

Godt Nytt År!!!

Et velsignet Godt Nytt År ønsker jeg deg! Det var meningen å skrive en hilsen før jul, men jeg kom ikke så langt. Som sikkert mange har fått med seg, hadde jeg et uhell den 15. desember. Jeg gikk over ende på isen her hjemme, og brakk høyre armen. Bruddet viste seg å være komplisert med frakturer opp i skulderen, så jeg måtte vente en uke på operasjon på sykehuset. Tiden ble lang, men jeg ble operert den 22. og kom heldigvis (noe medtatt) hjem til familien til julaften.