Jeg ønsker å bruke både Facebook og blogg til å spre positive holdninger og optimisme. Når jeg setter meg til å skrive dette, kjenner jeg at jeg er både trist og lei meg, men jeg håper at dette innlegget likevel vil ha en positiv effekt, i det minste på noen.
Jeg har lest et lengre innlegg i Sandefjord Blad i dag, der en kvinne fra Arbeiderpartiet igjen gjentok det gamle mantraet (fra midten av 70-åra) som sier følgende;
"Kvinner må ha rett til å bestemme over sin egen kropp,"
og derfor må alt legges til rette for en evt. ønsket abort. Det fører igjen til at leger ikke skal få velge om de vil formidle det ønskede inngrepet eller ikke. Det som forundrer meg veldig i denne debatten er at det ikke er mulig å forstå at det for enkelte leger ikke dreier seg om kvinnens rett til å bestemme over egen kropp eller ikke, men at det muligens kan være snakk om en kropp til, nemlig barnets i mors liv. Det ubeskyttede, rettsløse lille vesenet som ikke har bedt om eksistens, men som er i sin fulle rett når det først har fått det.
Det andre jeg sliter veldig med å forstå, er at barnet er definert som barn først etter 12. uke. Før den tid kan man uten problemer fjerne fosteret.
Er det så veldig vanskelig å forstå at enkelte leger ikke kan la være å tale den svakeste partens sak her, nemlig barnet i mors liv! ?
Dette er jo en personlig blogg, så derfor håper jeg det er greit at vi er personlige. Sigrun og jeg giftet oss i 1980. Etter 2 år fikk vi Therese, vårt første og etterlengtede barn. Vi var veldig stolte. I den tiden da mistanken om graviditet var overhengende, gikk Sigrun til lege for å få det bekreftet eller avkreftet. Hun gikk til en lege på Otta, der vi bodde, og etter å ha fått konstatert at testen var positiv, kom legen med følgende underlige spørsmål.
"Du er gravid. Hva vil du gjøre med det?"
Sigrun skjønte ikke spørsmålet, så hun spurte hva han mente. "Vil du ha abort?" lurte han på. Vi var gift, vi ønsket oss barn, abort var det siste vi hadde i tankene! Hvordan kan en lege spørre en vordende mor slik? En glipp? Jeg vet ikke. For meg representerer dette noe av den kulden og likegyldigheten samfunnet vårt har beveget seg inn i, i forhold til menneskelivets ukrenkelighet, og det er helt tragisk.
I fare for å pådra meg misforståelser, og bli tatt til inntekt for å si noe jeg ikke sier, så drister jeg meg likevel til følgende sammenligning: Jeg brukte store deler av sist vår til å være med unge mennesker til Auschwitz, Birkenau, Ravensbrück, Stasi-fengselet, ord som får det til å gå kalde gysninger nedover ryggen til en og hver, forhåpentligvis. På den første turen til Auschwitz sa den polske tolken følgende:
"Hitler og nazistene fikk for seg den merkelige ideen at jøder ikke er mennesker, derfor kunne de
gjøre hva de ville med dem." "Untermensch," undermennesker, avskum, parasitter, svin som verden vil ha det bedre uten. Derfor kunne de sette igang en industrialisert utrydding, som på det meste klarte 9000 henrettelser i døgnet, bare i Birkenau. Jeg vet at sammenligningen er urimelig, samtidig som at prinsippet er det samme. Med å definere fosteret under 12 uker som et "ikke menneske, det er bare en celleklump," kan vi selvfølgelig gjøre hva vi vil med det. Da er det jo i prinsippet ingen forskjell på et foster og en svulst... Hva ligger til grunn for den skillelinjen på 12 uker?
Så det siste som jeg syns er merkelig ikke blir nevnt i debatten. Siden loven om fri abort ble innført i 1978, har vi fjernet ca. 15 000 barn i året. På 35 år blir det ca. 500 000 avbrutte svangerskap. Mange av disse ville vært unge/voksne i dag, og stiftet sin egen familie med egne barn.
Derfor er det ikke urimelig å tenke seg at vi kunne vært 1-1 500 000 flere nordmenn og kvinner, hvis vi ikke hadde avbrutt alle disse svangerskapene.
Så snakkes det om at der fødes alt for lite barn i Norge, og siden det nå har pågått en del år, står vi nå innfor en resurskrevende "eldrebølge..." Dessuten trenger vi masse arbeidskraft fra utlandet. Det er vel kanskje ikke å undres over dersom tilgangen til abort er så lett, som det som ble demonstrert for oss av turnuslegen på Otta. Jeg håper det var en glipp, jeg håper han ikke representerer flertallet av norske leger, men jeg er dessverre ikke sikker.
Jeg har lest et lengre innlegg i Sandefjord Blad i dag, der en kvinne fra Arbeiderpartiet igjen gjentok det gamle mantraet (fra midten av 70-åra) som sier følgende;
"Kvinner må ha rett til å bestemme over sin egen kropp,"
og derfor må alt legges til rette for en evt. ønsket abort. Det fører igjen til at leger ikke skal få velge om de vil formidle det ønskede inngrepet eller ikke. Det som forundrer meg veldig i denne debatten er at det ikke er mulig å forstå at det for enkelte leger ikke dreier seg om kvinnens rett til å bestemme over egen kropp eller ikke, men at det muligens kan være snakk om en kropp til, nemlig barnets i mors liv. Det ubeskyttede, rettsløse lille vesenet som ikke har bedt om eksistens, men som er i sin fulle rett når det først har fått det.
Det andre jeg sliter veldig med å forstå, er at barnet er definert som barn først etter 12. uke. Før den tid kan man uten problemer fjerne fosteret.
Er det så veldig vanskelig å forstå at enkelte leger ikke kan la være å tale den svakeste partens sak her, nemlig barnet i mors liv! ?
 |
| Therese, 10 år! |
"Du er gravid. Hva vil du gjøre med det?"
Sigrun skjønte ikke spørsmålet, så hun spurte hva han mente. "Vil du ha abort?" lurte han på. Vi var gift, vi ønsket oss barn, abort var det siste vi hadde i tankene! Hvordan kan en lege spørre en vordende mor slik? En glipp? Jeg vet ikke. For meg representerer dette noe av den kulden og likegyldigheten samfunnet vårt har beveget seg inn i, i forhold til menneskelivets ukrenkelighet, og det er helt tragisk.
I fare for å pådra meg misforståelser, og bli tatt til inntekt for å si noe jeg ikke sier, så drister jeg meg likevel til følgende sammenligning: Jeg brukte store deler av sist vår til å være med unge mennesker til Auschwitz, Birkenau, Ravensbrück, Stasi-fengselet, ord som får det til å gå kalde gysninger nedover ryggen til en og hver, forhåpentligvis. På den første turen til Auschwitz sa den polske tolken følgende:
"Hitler og nazistene fikk for seg den merkelige ideen at jøder ikke er mennesker, derfor kunne de
gjøre hva de ville med dem." "Untermensch," undermennesker, avskum, parasitter, svin som verden vil ha det bedre uten. Derfor kunne de sette igang en industrialisert utrydding, som på det meste klarte 9000 henrettelser i døgnet, bare i Birkenau. Jeg vet at sammenligningen er urimelig, samtidig som at prinsippet er det samme. Med å definere fosteret under 12 uker som et "ikke menneske, det er bare en celleklump," kan vi selvfølgelig gjøre hva vi vil med det. Da er det jo i prinsippet ingen forskjell på et foster og en svulst... Hva ligger til grunn for den skillelinjen på 12 uker?
Så det siste som jeg syns er merkelig ikke blir nevnt i debatten. Siden loven om fri abort ble innført i 1978, har vi fjernet ca. 15 000 barn i året. På 35 år blir det ca. 500 000 avbrutte svangerskap. Mange av disse ville vært unge/voksne i dag, og stiftet sin egen familie med egne barn.
Derfor er det ikke urimelig å tenke seg at vi kunne vært 1-1 500 000 flere nordmenn og kvinner, hvis vi ikke hadde avbrutt alle disse svangerskapene.
Så snakkes det om at der fødes alt for lite barn i Norge, og siden det nå har pågått en del år, står vi nå innfor en resurskrevende "eldrebølge..." Dessuten trenger vi masse arbeidskraft fra utlandet. Det er vel kanskje ikke å undres over dersom tilgangen til abort er så lett, som det som ble demonstrert for oss av turnuslegen på Otta. Jeg håper det var en glipp, jeg håper han ikke representerer flertallet av norske leger, men jeg er dessverre ikke sikker.
.JPG)
