Dilemma

Jeg har ofte hørt folk bruke uttrykket; "En kirke for folket..." Det er vel noe misforstått. Kirken er ikke til for folket. Kirken er til for Gud! Kirken er ikke en bygning eller en institusjon som skal betjene mennesker. Kirken består av mennesker, Guds folk som skal tjene Gud og synliggjøre Kristus i verden. Vi kalles Jesu lemmer der Han selv er hodet. Kirken er til for Gud fordi den består av Guds folk, deg og meg som er frelst!

Vi lever under en virkelighet der vi har fått alt til å dreie seg om oss. Mennesket står så til de grader i sentrum av vår tenkemåte, men vi er ikke sentrum. Jesus er universets sentrum, og det er Ham alt dreier seg om. Det er Han som troner i himmelen og som har all oppmerksomhet og fokus. Det er Han alle himmelske vesener bøyer seg for og tilber. Ikke mennesker. (Åpb.5.5-13) "Kirken" er mennesker som tilhører Gud ved at de er født på ny, (Joh.3.3) har sett Guds Rike, ærer og tilber Ham. Alt dreier seg om å kjenne Jesus og ha mottatt Hans tilgivelse for synd.
Det blir derfor merkelig at noen av de som benevner seg selv som "kirken" i landet vårt er mer opptatt av syndenes tillatelse enn av syndenes tilgivelse. Det er kun skyldige som trenger tilgivelse, og ingen blir skyldig ved at man tar bort loven. (Rom.3.19)
Uansett om man er en heterofil eller homofil synder så er veien til Gud å bli frelst, og få tilgivelse for synd!
Det blir menneskelig sett et uovervinnelig dilemma for konservative prester og biskoper å forkynne Guds ord, og forsøke å få mennesker som ikke er frelst til å leve etter Guds vilje. Det er en umulig oppgave uten ved tvang. Guds Ord sier at mennesker, slik de er i seg selv, hverken har lyst eller evne til å leve etter Guds vilje. (Rom.8.3 og 8.8) Loven er maktesløs overfor kjøttet. De elsker ikke Guds lov fordi de har ikke kommet inn i et forhold som gjør at de elsker Ham! (1. Joh.2.3-6) Derfor blir det ikke annet enn opprivende kamper og splittelser. Man forsøker å løse det ved å "leve sammen med ulikt syn..." som om noe kan være rett og galt samtidig.
Hva blir så vår oppgave som kjenner Gud og brenner for hans vilje? Forkynne evangeliet! Utrettelig gjøre Jesus og det han har gjort for mennesker kjent, slik at de får muligheten til å bli født på nytt! Forkynne Ham, som ikke bare får mennesker til å forandre mening, men gir et helt nytt LIV, drevet av DHÅ. (Rom.8.14) Når Jesus får slippe til med sin kraft, da skjer ting med oss som gjør at vi både elsker Han, og ønsker å leve etter Hans vilje.
Jeg har all medfølelse og respekt for gudfryktige prester og biskoper som kjemper en tapper kamp innenfor deres organisasjon. Det kan imidlertid virke temmelig nytteløst, og de drives fra skanse til skanse. Mitt håp og bønn for dem og landet vårt er at Gud sender en vekkelse som gjør Hans Navn stort ,og at majoriteten tar imot evangeliet, blir frelst og begynner å leve drevet av Den Hellige Ånds kraft. (Rom 1.16) Halleluja!

"Innved korset."

Herre, innved ditt kors stilner enhver stemme. Innved ditt kors mister enhver anklage sin makt. Innved ditt kors, blir enhver skrytepave uten ord. Et hvert forsøk på selvskryt og oppblåsthet stilner ved siden av den korsfestede. Han får det siste ordet uansett!

Innved korset ble alle stille. Soldatene ble stumme, Maria, Johannes og de andre tause... Den spottende røveren, den angrende røveren... romerske soldater, Pilatus... Alle ble tause innved korset.

Bare Jesu stemme hørtes; "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?! Også Faderen ble taus... Evigheten ble stille overfor Han som i dette øyeblikket på korset oppsluker, bærer i seg og soner for all synd som er gjort og kommer til å bli gjort i hele verden. All verdens skyld og fall. Himmelen og jorden bevrer i åndeløs stillhet... Ved Hans kors blir enhver munn uten ord...
Takk Jesus!

Avdelingsbesøk

En av de virkelig trivelige jobbene med å være leder i HR, er å besøke avdelinger. Nå mens jeg har vært sykemeldt, har det latt seg gjøre, og jeg har bl.a. besøkt en ny avdeling som er på trappene på Sørlandet. En veldig spennende gjeng med mennesker som er ganske nye for det vi holder på med, men samtidig svært brennende og inspirert av det de har vært med på hittil. I kveld går startskuddet for den avdelingen mer offisielt med en innstiftelsesfest.

Ellers har det blitt en tur innom Aust-Agder, West-avdelinga og Syd-Vest. Det har vært svært inspirerende å være med på samlinger og oppleve Guds nærvær, en felles hunger etter å komme sammen, tilbe Gud og være med på å spre budskapet om Jesus ut i mc-miljøet. Alle steder ble det lagt vekt på å tilbe Gud sammen i lovsang, og dele Guds ord. Samtidig har hver avdeling sitt særpreg og noe forskjellige satsingsområder. I Syd-Vest f.eks, har de et strategisk plassert klubbhus, nydelig og praktisk innredet med MC-kafèen for øye. Et populært og godt besøkt tiltak for lokale mc'ere. Der er det muligheter for både kaffe, brus, pizza, vennskap, Bikerbibler og en god samtale med mennesker som kjenner Jesus.
Ikke alle har eget klubbhus, så da blir det å samles i hjemmene som er en god bibelsk modell. Samtidig må disse avdelingene være mer aktive ute i det lokale mc-miljøet for å bli kjent.

Å få komme rundt slik og møte venner på hjemmebane var en ny opplevelse for meg, og det kommer helt sikkert ikke til å bli siste gangen. Ekstra spennende er det å møte nye som kanskje ikke kjenner Holy Riders så godt historisk og organisatorisk. Jeg opplever det derfor ekstra viktig å komme rundt og knytte nye og spennende kontakter. Jeg er også takknemlig for å ha blitt så godt mottatt rundt omkring. Jeg sitter igjen med svært mye glede og inspirasjon etter disse turene.

Det ble handel!

Det ble handel! Algeir kjøreskolelærer, lånte oss Transiten sin til trygg befraktning av Ducati fra Eide på Nord-Møre til Sandefjord. Vi fikk en fantastisk tur opp gjennom Gudbrandsdalen og Romsdalen i vinterlandskap.
Det er noe av det vakreste vi har sett! Deretter ble vi tatt imot av en gjestfri selger og kona, som ikke bare ville selge oss en fin sykkel, men vi ble endatil bedt inn på middag! Det er første gangen vi har opplevd ved kjøp av et kjøretøy.
Ellers er sykkelen kjempefin. Ser ut som den er tatt rett ut fra butikken, og første eieren satte den inn med et ekstra lag med klarlakk. Nå er det bare å framskynde våren, så med det en oppfordring til alle med motoriserte kjøretøyer om å la motoren gå masse på tomgang i vinter slik at vi får ordentlig fart på drivhuseffekten....!!!??

Ok da, det var kanskje å ta i, men våren er hjertelig velkommen når den kommer i hvert fall, og med den NY MC-SESONG!!!.

Ny MC?

Etter at VFR'en ble "pakka sammen" i ulykke 17. september d.å. er tiden endelig kommet til å realisere en drøm jeg har hatt siden slutten av forrige årtusen.

Å eie en Ducati og kjenne både dreiemomentet og lyden fra en ekte V-twin, eller L-tvin som ducatistene kaller det. Jeg har nok aldri glemt følelsen etter at en venn av meg lånte bort sin 97-mod. 900 SS mens han selv dro nordover i forsvarets tjeneste. Lyden, følelsen og kjøreegenskapene gjorde at gliset ble bredere og bredere dess mer jeg ble kjent med sykkelen. VFR-en var fantastisk driftsikker og trivelig sykkel, men nå blir det nok likevel en Ducati ST 2. Jeg har funnet et flott eksemplar på Nord-Møre og tar nok turen dit sammen med fruen førstkommende helg. Vi gleder oss veldig!

Tanker fra sykesenga

Det blir en del sykehusprat her i starten, men det var mens jeg lå på "ortopeden" at tanken på en presidentblogg begynte å ta form. Man får tid til å tenke på sykehus. For det første ble jeg veldig imponert over personalet både i sykebilen, på akuttmottaket og avdelingen. Jeg rakk ikke en gang å savne sykebilen før den var på plass på ulykkesstedet, og på vei til Tønsberg ble jeg informert hele veien om hva som foregikk og min egen tilstand de kunne måle underveis.'

På akutten ble jeg tatt imot av 8 rutinerte pleiere, som alle visste nøyaktig hva de skulle gjøre. "En, to tre, LØFT" hørte jeg, og på riktig båre ble klærne klippet av i rasende fart, ledninger koblet til og målinger gjort samtidig som jeg hele tiden fikk vite hva som skjedde.

Etter akutten havnet jeg på intensiven der jeg spesielt husker Lisa som hadde en egen evne til å registrere hva jeg trengte, og skape trygghet gjennom to lange netter med relativt store smerter og pustevansker.
På avdelingen fortsatte det med gode pleiere som var der så snart de kunne når noen trakk i snora. Det var der jeg også begynte å se noen sider som kunne spart disse pleierne for utrolig mange løpeturer inn på diverse rom. Hvorfor er sengene laget slik at det er umulig for pasienten selv å justere ryggvinkelen? Hver gang jeg trengte å forandre litt på stillingen i senga, måtte jeg ringe på en pleier. Silje eller Camilla eller andre kom like blid hver gang, men hvorfor kunne ikke senga vært utstyrt med en liten el-motor med 2 knapper på siden som jeg kunne styrt selv... (eller en joystick) Trengte jeg et glass vann, måtte jeg dra i snora. Pleierne kom så fort de kunne. Fantastiske mennesker, men overarbeidet. Hva med en vanndispenser ved hver seng som pasienten kunne betjene selv... All ære til pleierne. De gjør en fantastisk jobb, men får ikke all verdens hjelp fra verdens rikeste land til å gjøre hverdagen særlig enklere. Istedet snakkes det om sparing og nedskjæringer. Forstå det den som kan... Det lå mennesker på gangen også.(!)

Hjemme igjen!

Nå er jeg altså hjemme med en utrolig takknemlighet til Gud. Alle lemmene er intakt, ingen skrubbsår, ingen blåmerker engang, trenger ikke krykker eller rullestol. 3 brudd i ryggen som sitter slik til at jeg slipper korsett! Et brukket ribben i ryggen (det er nesten helt bra nå) og liten brist i høyre skulderblad.

På sykehuset fikk jeg en litt ekstra emosjonell dag der tårene satt løst med tanke på alt det utrolige vi har fått være med på etter at mc og HR ble en del av livet. Treff, turer og det aller største, alle vennene fra Norge og hele verden som har fulgt med oss i dette. SMS'er og hilsener har strømmet inn, slik at Sigrun måtte lade mobilen hver kveld hele uka, og tømme minnet for meldinger. Noe av det som også har betydd mye er varmen om omsorgen vi har blitt møtt med fra venner utenom HR og utenom det kristne miljøet her lokalt.
Så, det jeg sitter igjen med; GUD ER GOD! Jeg er full av takknemlighet, ikke for at det skjedde, men når det først skjedde, har Gud velsignet så utrolig rikt.
VFR'en fikk en noe trist avslutning. 120 000 km på denne trofaste, problemfrie sliteren. Dette hadde han ikke fortjent, men uansett, det er bare en ting, en gjenstand som kan og vil (!) erstattes.

Ulykke 17. sept

Å "kjenne at folk ber," har fått nytt innhold for meg, for det var akkurat det jeg opplevde flere ganger på sykehuset. Gud var nær med sin fred og trygghet hele veien. Ikke minst har han velsignet Sigrun slik at hun ikke kjenner noen skrekk eller angst etter det som skjedde. Hun så jo alt sammen, men Gud har lagt sitt slør over henne. Hun kom til sykehuset i fullt mc-mundur og bare minnet meg om at dette mc-livet er på ingen måte over. Halleluja!!!

Bare for kort oppsummering: Vi skulle altså til Osloavd i Holy Riders på besøk, og dro hjemmefra mandag 17. sept. i 17.30-tida. Vi kom ned til Sandefjordsveien. Der stoppet jeg for en bil fra venstre som jeg hadde vikeplikt for. Bak meg hadde jeg en bilist som ikke hadde til hensikt å stoppe. Han hadde nok blikket på den bilen jeg stoppet for og trodde han skulle rekke det. Dermed hadde han oppmerksomheten på den kryssende bilen og oppdaget for sent at jeg stod stille. Jeg ble påkjørt bakfra i ganske høy hastighet og med VFR'en i 1. gear og med hånda på gassen, ble det utløst med fullt gasspådrag i det jeg ble truffet bakfra. Ferden gikk i full akselerasjon over midtrabatten, motgående kjørefelt (der var det ingen biler...!!) og støtte mot grøfta på motsatt side. Sykkelen og jeg skilte lag og ble kasta 30-40 meter inn på jordet. Jeg har visst tatt forlengs salto i lufta og havnet på ryggen i halmen. Der kunne nakken ha gått...) Sigrun beholdt roen, fant frigearet på Ducatien (det er ikke alltid like lett) krysset veien og kom opp til meg på jordet.
Ambulansen kom før jeg rakk å savne den! Deretter ble det full fart til Tønsberg, akuttmottak med utrolig effektivt personell, intensivavdeling fram til onsdag, deretter ortopedisk avdeling der kreftene begynte å komme tilbake. Sykehusoppholdet var ikke smertefritt, men jeg er full av beundring for personalets innsats i å skape trygghet og gjøre det slik at det faktisk var litt vemodig å reise hjem... forstå meg riktig.
De siste 2 dagene fikk jeg noen helt fantastiske samtaler med mennesker.