Tanker fra sykesenga

Det blir en del sykehusprat her i starten, men det var mens jeg lå på "ortopeden" at tanken på en presidentblogg begynte å ta form. Man får tid til å tenke på sykehus. For det første ble jeg veldig imponert over personalet både i sykebilen, på akuttmottaket og avdelingen. Jeg rakk ikke en gang å savne sykebilen før den var på plass på ulykkesstedet, og på vei til Tønsberg ble jeg informert hele veien om hva som foregikk og min egen tilstand de kunne måle underveis.'

På akutten ble jeg tatt imot av 8 rutinerte pleiere, som alle visste nøyaktig hva de skulle gjøre. "En, to tre, LØFT" hørte jeg, og på riktig båre ble klærne klippet av i rasende fart, ledninger koblet til og målinger gjort samtidig som jeg hele tiden fikk vite hva som skjedde.

Etter akutten havnet jeg på intensiven der jeg spesielt husker Lisa som hadde en egen evne til å registrere hva jeg trengte, og skape trygghet gjennom to lange netter med relativt store smerter og pustevansker.
På avdelingen fortsatte det med gode pleiere som var der så snart de kunne når noen trakk i snora. Det var der jeg også begynte å se noen sider som kunne spart disse pleierne for utrolig mange løpeturer inn på diverse rom. Hvorfor er sengene laget slik at det er umulig for pasienten selv å justere ryggvinkelen? Hver gang jeg trengte å forandre litt på stillingen i senga, måtte jeg ringe på en pleier. Silje eller Camilla eller andre kom like blid hver gang, men hvorfor kunne ikke senga vært utstyrt med en liten el-motor med 2 knapper på siden som jeg kunne styrt selv... (eller en joystick) Trengte jeg et glass vann, måtte jeg dra i snora. Pleierne kom så fort de kunne. Fantastiske mennesker, men overarbeidet. Hva med en vanndispenser ved hver seng som pasienten kunne betjene selv... All ære til pleierne. De gjør en fantastisk jobb, men får ikke all verdens hjelp fra verdens rikeste land til å gjøre hverdagen særlig enklere. Istedet snakkes det om sparing og nedskjæringer. Forstå det den som kan... Det lå mennesker på gangen også.(!)