Ulykke 17. sept

Å "kjenne at folk ber," har fått nytt innhold for meg, for det var akkurat det jeg opplevde flere ganger på sykehuset. Gud var nær med sin fred og trygghet hele veien. Ikke minst har han velsignet Sigrun slik at hun ikke kjenner noen skrekk eller angst etter det som skjedde. Hun så jo alt sammen, men Gud har lagt sitt slør over henne. Hun kom til sykehuset i fullt mc-mundur og bare minnet meg om at dette mc-livet er på ingen måte over. Halleluja!!!

Bare for kort oppsummering: Vi skulle altså til Osloavd i Holy Riders på besøk, og dro hjemmefra mandag 17. sept. i 17.30-tida. Vi kom ned til Sandefjordsveien. Der stoppet jeg for en bil fra venstre som jeg hadde vikeplikt for. Bak meg hadde jeg en bilist som ikke hadde til hensikt å stoppe. Han hadde nok blikket på den bilen jeg stoppet for og trodde han skulle rekke det. Dermed hadde han oppmerksomheten på den kryssende bilen og oppdaget for sent at jeg stod stille. Jeg ble påkjørt bakfra i ganske høy hastighet og med VFR'en i 1. gear og med hånda på gassen, ble det utløst med fullt gasspådrag i det jeg ble truffet bakfra. Ferden gikk i full akselerasjon over midtrabatten, motgående kjørefelt (der var det ingen biler...!!) og støtte mot grøfta på motsatt side. Sykkelen og jeg skilte lag og ble kasta 30-40 meter inn på jordet. Jeg har visst tatt forlengs salto i lufta og havnet på ryggen i halmen. Der kunne nakken ha gått...) Sigrun beholdt roen, fant frigearet på Ducatien (det er ikke alltid like lett) krysset veien og kom opp til meg på jordet.
Ambulansen kom før jeg rakk å savne den! Deretter ble det full fart til Tønsberg, akuttmottak med utrolig effektivt personell, intensivavdeling fram til onsdag, deretter ortopedisk avdeling der kreftene begynte å komme tilbake. Sykehusoppholdet var ikke smertefritt, men jeg er full av beundring for personalets innsats i å skape trygghet og gjøre det slik at det faktisk var litt vemodig å reise hjem... forstå meg riktig.
De siste 2 dagene fikk jeg noen helt fantastiske samtaler med mennesker.