Hjemme igjen!

Nå er jeg altså hjemme med en utrolig takknemlighet til Gud. Alle lemmene er intakt, ingen skrubbsår, ingen blåmerker engang, trenger ikke krykker eller rullestol. 3 brudd i ryggen som sitter slik til at jeg slipper korsett! Et brukket ribben i ryggen (det er nesten helt bra nå) og liten brist i høyre skulderblad.

På sykehuset fikk jeg en litt ekstra emosjonell dag der tårene satt løst med tanke på alt det utrolige vi har fått være med på etter at mc og HR ble en del av livet. Treff, turer og det aller største, alle vennene fra Norge og hele verden som har fulgt med oss i dette. SMS'er og hilsener har strømmet inn, slik at Sigrun måtte lade mobilen hver kveld hele uka, og tømme minnet for meldinger. Noe av det som også har betydd mye er varmen om omsorgen vi har blitt møtt med fra venner utenom HR og utenom det kristne miljøet her lokalt.
Så, det jeg sitter igjen med; GUD ER GOD! Jeg er full av takknemlighet, ikke for at det skjedde, men når det først skjedde, har Gud velsignet så utrolig rikt.
VFR'en fikk en noe trist avslutning. 120 000 km på denne trofaste, problemfrie sliteren. Dette hadde han ikke fortjent, men uansett, det er bare en ting, en gjenstand som kan og vil (!) erstattes.